En roman som redegjør mer enn den forteller

Potensialet for spenning er så absolutt til stede i Isbjørngåten. K2 får i oppgave å sørge for at den forsvunne skoleeleven Jørgen Magnus Kvamme kommer til rette igjen. Det viser seg snart at han er kidnappet, og det knyttes interessevekkende forbindelseslinjer til en annen kidnapping ganske nøyaktig 40 år tidligere, da en liten gutt ble røvet bort fra herskapshuset til den velbeslåtte forretningsmannen Bjørn Christopher Fabricius – tittelens metaforiske isbjørn.

På grunnlag av disse momentene etablerer forfatteren et familiedrama som trekker trådene tilbake til tunge moralske avveininger under både første og andre verdenskrig. Dessuten står far/sønn-relasjonen og hevnmotivet sentralt.

Talemåter

Men så var det dette med hvordan spenningen ivaretas gjennom intrigens irrganger. Lahlum skal ha honnør for sine renslige og alt annet enn spekulative kriminalromaner. Hos ham er det de cerebrale prosessene til K2, og i saerdeleshet til hans uvurderlige medhjelper Patricia Borchmann, som står i sentrum.

Problemet er at hjernevirksomheten deres praktisk talt aldri avløses av handlingsorienterte opptrinn og tablåer. Vekten legges ettertrykkelig på utbroderte resonnementer, innbakt i talemåter som er like høviske som de er innholdstomme, og som fullstendig overskygger den menneskelige dimensjon – de levende og dirrende personene bak det dannede ordgyteriet.

Når tilnaermingen til mordgåter og mørkets gjerninger blir så ensidig, dør brorparten av spenningsbegrepet en stille død.