Debuterer med gode prosadikt

kjøpere til deres prosadikt», skrev forlaget da Tarjei Vesaas forsøkte å debutere med et knippe slike tekster. Boken kom aldri ut, heller ikke Hans Børlis prosadiktsamling.

Internasjonalt har imidlertid prosadiktet en solid tradisjon med Baudelaires prosadikt, mens Sigbjørn Obstfelder og Jan Erik Vold er gode norske representanter. Selv opplevde jeg at Dagbladets hovedanmelder i sin tid ikke ville anmelde min antologi Prosadiktet i Norge, 1890–2000, han likte ikke sjangeren som sådan.

Det gjør da jeg. Og frykter en at debutanten Døskeland skulle skrive enigmatisk og derfor har valgt dette formspråket, kan en slå fast at så ikke er tilfelle. Det er ved første øyekast tvert imot nesten noe for tradisjonelt ved tematikken.

Ung mann, ung kvinne

Vi møter en ung kvinne – diktjeget – og en ung mann, hennes kjaereste, og etter hvert jegets far. Dette er ikke en bok som svarer på kravet som er blitt reist i det siste om at litteraturen må komme ut av intimsfaeren. Til gjengjeld gjør Døskeland det godt ved å gå tett på, kroppslig, uten en insisterende estetisering.

Her er ett av diktene:

Jeg tisser, han sier flytt deg, jeg nekter, han setter seg overskrevs, presser tissen mellom lårene mine og tisser morgentiss, det lukter natt. Sitt helt