Adopsjonsprosjekt redder debuten til Bendik Wold
gjelder sidetematikken, som er jegets mange kjøretimer for å ta lappen, er jeg temmelig av.
Adopsjon
Det som redder romanen, er skildringen av jegets forsøk på å adoptere barn, sammen med kona Salka. De har prøvd å få barn i fem år, betalt 300.000 for seks prøverørsforsøk, i tillegg har hun hatt to spontanaborter.
Wolds vri på samlivet er ikke å fordype seg i fortvilelsen, men å gjengi med humor og selvironi de mange adopsjonsmøtene og ditto kursene paret går på, samt treff, eller skulle man si trefninger, med andre ventende par.
På den ene siden skildres skammen over å vaere et barnløst par og forventningene om å sysselsette seg med romantiske paraktiviteter, teaterbesøk, kino, ballett, storbyferier, skogsturer og lange søndagsfrokoster. På den andre siden får vi vaere med på kurs i Bufetat som er til å le seg skakk av. Det er også skildringen av kurshotellet litt øst for Gardermoen som er av «middels kvalitet; utsikten var genuint uspektakulaer [ … ] de ansatte var uskjønne, men ikke på en interessant måte».
De kommende adoptivforeldrene blir plassert «i en sluttet sirkel og ingen steder å gjemme hendene sine», får vi høre, mens kurslederne, som kalles fasilitatorer, ikke leder, men tilrettelegger. Ubehaget med alle rollespillene de må gjennomføre er gjenkjennelig og morsomt.
Kunstverket som drøm?
Det er mange partier i romanen som sitter som et skudd. For eksempel parodieringen på jordskokkens fortreffelighet blant «økodrømmere» på Brandbu. Men det er også passasjer der man føler det mest briljeres i formuleringer.
Etter en rekke blanker sider ender fortellingen ut i en drøm som man må fortolke selv. Kanskje er det kunstverket vi her møter. Mer interessert har jeg imidlertid blitt i hovedpersonen og forholdet hans til kona og til andre kvinner, og til adopsjon. På dette planet virker fortellingen emosjonelt ufullført.