Bør jeg bryte helt med mine vanskelige foreldre?
Hvordan skal barna klare å vaere sammen med dem?
Jeg får stadig brev fra kvinner, og en sjelden gang fra menn, som har et vanskelig forhold til foreldrene sine. Hvordan skal de forholde seg? Noen vurderer også å bryte kontakten med dem. I ukens spalte bringer jeg utdrag fra to brev, begge fra godt voksne kvinner. Den ene forteller blant annet dette:
Utfordringen min er relasjonen til min mor. Hun ble enke for mange år siden og bor i en annen by enn meg og barna. Jeg har dessverre ikke noe godt forhold til henne. Jeg synes hun er klagete og masete. Hun klager over snøen, over naboens traer, over varmen, over hagen sin og i det hele tatt. Jeg er ikke glad i å vaere sammen med henne. Jeg blir tvert imot sint.
Heller ikke barna er glad i å besøke henne.
Jeg tenker mye på dette at jeg er så sint på henne. Rent objektivt sett vet jeg at jeg må ta ansvar for eget liv, og at jeg ikke kan forvente at hun endrer seg. Forandringen må eventuelt bestå i at jeg endrer mitt syn på henne. Dessverre er ikke det lett. Jeg tenker at hun er gammel, bitter og
ikke hadde alle de mulighetene som jeg har hatt. Likevel klarer jeg ikke å vaere sammen med henne uten å bli sint.
Det handler selvfølgelig om ting tidligere i livet, og at jeg ikke føler meg nok sett og elsket av henne. Likevel ønsker jeg nå å komme videre og ikke bruke mer energi på å krangle med min gamle mor.
Har du noen råd til meg? Jeg snakker en del med venninnene mine om dette, og vi er enige om at vi må oppføre oss slik at den neste generasjonen har lyst til å vaere sammen med oss når vi blir gamle. Men det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort.
Den andre kvinnen uttrykker seg slik:
Jeg fikk tidlig vite at jeg ikke var et ønsket barn. Det var lite kjaerlighet, aldri en klem. Foreldrene mine har aldri fortalt meg at de er glad i meg. Men det var heller ingen omsorgssvikt, i alle fall ikke fysisk. Nå er jeg voksen og har egen familie. Jeg har flyttet til en annen kant av landet og ønsker ikke å dra til hjembygda på besøk.
Saken er at jeg ikke klarer å forholde meg til mine foreldre i det hele tatt. Kontakt med dem gir meg angst, noe som gjør meg mindre tilgjengelig for mine egne barn. Jeg ringer dem aldri, og dersom de ringer meg, tar jeg ikke telefonen. Men så kommer angsten, og jeg ringer dem til slutt opp igjen bare for å bli kvitt angsten.
De klandrer meg for at jeg ikke vil ha noe med dem å gjøre, og for at jeg ikke bryr meg om dem. De forteller meg at jeg er unormal og egoistisk. Og de har vel egentlig rett. Men jeg klarer ikke forventningene de har til meg, og jeg har i perioder vaert psykisk utslitt av dette.
Vi har prøvd å snakke om det, men det ender bare med krangling. Jeg kjenner at jeg ikke bryr meg om dem, og at jeg har det bedre psykisk uten dem. Har de rett? Er jeg unormal som ikke ønsker kontakt? Bør jeg bryte helt med dem?
Svar:
Det er ikke unormalt å begrense kontakten om man har en dårlig relasjon til sine foreldre. For noen innebaerer det et minimum av kontakt, mens andre bryter helt. Det siste skjer vanligvis etter gjentatte mislykkede forsøk på å få til en slags forsoning og tilnaerming. Da fremstår bruddet naermest som uunngåelig.
Og det bør også vaere siste utvei, tenker jeg. For å bryte all kontakt med sine foreldre er sjelden noen enkel løsning, hverken følelsesmessig eller sosialt. Tvert imot er det nesten alltid forbundet med store kvaler, og ofte også massivt press fra foreldrene og noen ganger også fra søsken eller andre familiemedlemmer.
Selv om det kan vaere mange grunner til at man vurderer å bryte kontakten med sine foreldre, har problemene som regel en viktig fellesnevner: Problemene knytter seg til opplevelser i oppveksten. I de fleste tilfeller forteller døtrene (eller sønnene) om en oppvekst med lite kjaerlighet og anerkjennelse fra foreldrenes side. Noen ganger handler det også om ulike former for mishandling eller overgrep.
FORELDRENE SOM OFTEST UENIG.
Men uansett hva som er bakgrunnen, vil foreldrene nesten alltid ha en annen oppfatning av hvordan oppveksten var, og hva som er årsak til den dårlige relasjonen i ettertid. En av de viktigste grunnene til at slike konflikter blir så fastlåste, er nettopp de motstridende opplevelsene av hva som har foregått.
I mange tilfeller har motsetningene preg av så grunnleggende forskjellige og uforenlige virkelighetsbeskrivelser at det knapt er mulig å se for seg noen form for tilnaerming eller forsoning.
NEGATIVT KOMMUNIKASJONSMØNSTER.
Andre ganger er det kanskje ikke de motstridende virkelighetsbeskrivelsene som er det største problemet, men at man er fanget i et negativt kommunikasjonsmønster som ender opp i krangling og vonde følelser. Et mønster som handler om gjensidige bebreidelser og angrep og unnskyldninger og bortforklaringer, hvor begge parter opplever den andre som totalt urimelig.
Det er ikke alltid så lett å skille disse to konflikttypene fra hverandre. De er likevel forskjellige på i alle fall ett viktig punkt: Muligheten til å finne en løsning.
Mens den førstnevnte konflikttypen som oftest er mer eller mindre uløselig, er det i prinsippet mulig å finne ut av sistnevnte – forutsatt at begge parter er villige til – og i stand til – å justere sin kommunikasjon.
Så før man velger å gå til et så drastisk skritt som å bryte kontakten med sine foreldre, bør man absolutt prøve å avklare med seg selv hva den vanskelige relasjonen dypest sett handler om. Er det bestemte egenskaper ved foreldrene eller reelle hendelser som har skapt problemene? Eller er problemene mest av alt knyttet til hvordan man kommuniserer om disse egenskapene eller hendelsene?
PRØV Å ENDRE EGET MØNSTER.
En måte å finne ut av dette på er å prøve å endre sin egen kommunikasjon i retning av å bli mer undrende og utforskende, heller enn bebreidende og konstaterende. Hvis det medfører en tilsvarende endring fra foreldrenes side, er det grunn til håp. Hvis det derimot ikke fører til noen form for endring i foreldrenes kommunikasjon, er utsiktene langt dårligere.
Men da vet man i alle fall med seg selv at man virkelig har prøvd å skape tilnaerming og forsoning.
Er det bestemte egenskaper
ved foreldrene eller reelle hendelser som har
skapt problemene?