Aftenposten

Bør jeg bryte helt med mine vanskelige foreldre?

-

Hvordan skal barna klare å vaere sammen med dem?

Jeg får stadig brev fra kvinner, og en sjelden gang fra menn, som har et vanskelig forhold til foreldrene sine. Hvordan skal de forholde seg? Noen vurderer også å bryte kontakten med dem. I ukens spalte bringer jeg utdrag fra to brev, begge fra godt voksne kvinner. Den ene forteller blant annet dette:

Utfordring­en min er relasjonen til min mor. Hun ble enke for mange år siden og bor i en annen by enn meg og barna. Jeg har dessverre ikke noe godt forhold til henne. Jeg synes hun er klagete og masete. Hun klager over snøen, over naboens traer, over varmen, over hagen sin og i det hele tatt. Jeg er ikke glad i å vaere sammen med henne. Jeg blir tvert imot sint.

Heller ikke barna er glad i å besøke henne.

Jeg tenker mye på dette at jeg er så sint på henne. Rent objektivt sett vet jeg at jeg må ta ansvar for eget liv, og at jeg ikke kan forvente at hun endrer seg. Forandring­en må eventuelt bestå i at jeg endrer mitt syn på henne. Dessverre er ikke det lett. Jeg tenker at hun er gammel, bitter og

ikke hadde alle de muligheten­e som jeg har hatt. Likevel klarer jeg ikke å vaere sammen med henne uten å bli sint.

Det handler selvfølgel­ig om ting tidligere i livet, og at jeg ikke føler meg nok sett og elsket av henne. Likevel ønsker jeg nå å komme videre og ikke bruke mer energi på å krangle med min gamle mor.

Har du noen råd til meg? Jeg snakker en del med venninnene mine om dette, og vi er enige om at vi må oppføre oss slik at den neste generasjon­en har lyst til å vaere sammen med oss når vi blir gamle. Men det er selvfølgel­ig lettere sagt enn gjort.

Den andre kvinnen uttrykker seg slik:

Jeg fikk tidlig vite at jeg ikke var et ønsket barn. Det var lite kjaerlighe­t, aldri en klem. Foreldrene mine har aldri fortalt meg at de er glad i meg. Men det var heller ingen omsorgssvi­kt, i alle fall ikke fysisk. Nå er jeg voksen og har egen familie. Jeg har flyttet til en annen kant av landet og ønsker ikke å dra til hjembygda på besøk.

Saken er at jeg ikke klarer å forholde meg til mine foreldre i det hele tatt. Kontakt med dem gir meg angst, noe som gjør meg mindre tilgjengel­ig for mine egne barn. Jeg ringer dem aldri, og dersom de ringer meg, tar jeg ikke telefonen. Men så kommer angsten, og jeg ringer dem til slutt opp igjen bare for å bli kvitt angsten.

De klandrer meg for at jeg ikke vil ha noe med dem å gjøre, og for at jeg ikke bryr meg om dem. De forteller meg at jeg er unormal og egoistisk. Og de har vel egentlig rett. Men jeg klarer ikke forventnin­gene de har til meg, og jeg har i perioder vaert psykisk utslitt av dette.

Vi har prøvd å snakke om det, men det ender bare med krangling. Jeg kjenner at jeg ikke bryr meg om dem, og at jeg har det bedre psykisk uten dem. Har de rett? Er jeg unormal som ikke ønsker kontakt? Bør jeg bryte helt med dem?

Svar:

Det er ikke unormalt å begrense kontakten om man har en dårlig relasjon til sine foreldre. For noen innebaerer det et minimum av kontakt, mens andre bryter helt. Det siste skjer vanligvis etter gjentatte mislykkede forsøk på å få til en slags forsoning og tilnaermin­g. Da fremstår bruddet naermest som uunngåelig.

Og det bør også vaere siste utvei, tenker jeg. For å bryte all kontakt med sine foreldre er sjelden noen enkel løsning, hverken følelsesme­ssig eller sosialt. Tvert imot er det nesten alltid forbundet med store kvaler, og ofte også massivt press fra foreldrene og noen ganger også fra søsken eller andre familiemed­lemmer.

Selv om det kan vaere mange grunner til at man vurderer å bryte kontakten med sine foreldre, har problemene som regel en viktig fellesnevn­er: Problemene knytter seg til opplevelse­r i oppveksten. I de fleste tilfeller forteller døtrene (eller sønnene) om en oppvekst med lite kjaerlighe­t og anerkjenne­lse fra foreldrene­s side. Noen ganger handler det også om ulike former for mishandlin­g eller overgrep.

FORELDRENE SOM OFTEST UENIG.

Men uansett hva som er bakgrunnen, vil foreldrene nesten alltid ha en annen oppfatning av hvordan oppveksten var, og hva som er årsak til den dårlige relasjonen i ettertid. En av de viktigste grunnene til at slike konflikter blir så fastlåste, er nettopp de motstriden­de opplevelse­ne av hva som har foregått.

I mange tilfeller har motsetning­ene preg av så grunnlegge­nde forskjelli­ge og uforenlige virkelighe­tsbeskrive­lser at det knapt er mulig å se for seg noen form for tilnaermin­g eller forsoning.

NEGATIVT KOMMUNIKAS­JONSMØNSTE­R.

Andre ganger er det kanskje ikke de motstriden­de virkelighe­tsbeskrive­lsene som er det største problemet, men at man er fanget i et negativt kommunikas­jonsmønste­r som ender opp i krangling og vonde følelser. Et mønster som handler om gjensidige bebreidels­er og angrep og unnskyldni­nger og bortforkla­ringer, hvor begge parter opplever den andre som totalt urimelig.

Det er ikke alltid så lett å skille disse to konfliktty­pene fra hverandre. De er likevel forskjelli­ge på i alle fall ett viktig punkt: Muligheten til å finne en løsning.

Mens den førstnevnt­e konfliktty­pen som oftest er mer eller mindre uløselig, er det i prinsippet mulig å finne ut av sistnevnte – forutsatt at begge parter er villige til – og i stand til – å justere sin kommunikas­jon.

Så før man velger å gå til et så drastisk skritt som å bryte kontakten med sine foreldre, bør man absolutt prøve å avklare med seg selv hva den vanskelige relasjonen dypest sett handler om. Er det bestemte egenskaper ved foreldrene eller reelle hendelser som har skapt problemene? Eller er problemene mest av alt knyttet til hvordan man kommuniser­er om disse egenskapen­e eller hendelsene?

PRØV Å ENDRE EGET MØNSTER.

En måte å finne ut av dette på er å prøve å endre sin egen kommunikas­jon i retning av å bli mer undrende og utforskend­e, heller enn bebreidend­e og konstatere­nde. Hvis det medfører en tilsvarend­e endring fra foreldrene­s side, er det grunn til håp. Hvis det derimot ikke fører til noen form for endring i foreldrene­s kommunikas­jon, er utsiktene langt dårligere.

Men da vet man i alle fall med seg selv at man virkelig har prøvd å skape tilnaermin­g og forsoning.

Er det bestemte egenskaper

ved foreldrene eller reelle hendelser som har

skapt problemene?

 ??  ??
 ??  ??
 ?? FRODE THUEN
[Samlivseks­pert] ?? Psykolog. Frode Thuen er professor i psykologi ved Høgskolen på Vestlandet.
FRODE THUEN [Samlivseks­pert] Psykolog. Frode Thuen er professor i psykologi ved Høgskolen på Vestlandet.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway