Han er åpent homofil og muslim – og trues med voldtekt og drap
Etter at den muslimske homoaktivisten ble intervjuet på TV under sommerens Pride-parade, er han blitt truet med drap og voldtekt.
Thee Yezen Al-Obaide runder hjørnet ved grønnsakhandleren i Smalgangen på Grønland. Det er et par uker siden han for første gang gikk umaskert i Pride-paraden gjennom Oslos gater. Under en uke siden han satt i fosterstilling og gråt fordi han fryktet for livet sitt. Fem dager siden han tvang seg ut av blokken på Grünerløkka for å hente en voldsalarm hos politiet på Manglerud. Plutselig hører han en stemme bak seg.
– Yo, gay!
Al-Obaide ser seg over skulderen. Der
står det en mørkhåret mann med et hånlig smil om munnen og en handlepose i hver hånd.
– Gay. Hvorfor viser du deg sånn frem?
Det er dette Al-Obaide hater. At han blir konfrontert både av kjente og ukjente. På åpen gate, i moskeen og på internett. Hvorfor driver han egentlig med de homsegreiene sine? Og attpåtil i avisene og på TV? Kan han ikke bare la vaere? Det er jo haram.
– Kaller du meg gay?
Al-Obaide deltar motvillig i samtalen. Etter noen minutter med høylytt diskusjon begynner han å bli urolig. Han er blitt vant til å se for seg skrekkscenarioer i hodet. Så han strekker hånden ned i handlenettet sitt. Griper etter voldsalarmen. Bare for sikkerhetsskyld.
VIL IKKE DYSSE NED UKULTUR.
– Når man går inn for å forandre en ukultur, vil det alltid vaere noen som blir provosert, sier Thee Yezen Al-Obaide.
– Det blir snakket mye om skeive muslimer, men det blir pratet over hodet på oss. Det er på tide at vi fører vår egen kamp.
I april sto 34-åringen frem som homofil i Klassekampen. Han leder organisasjonen Salam, som jobber for skeive muslimers trosfrihet, og for at de skal få et trygt sted å be.
En Fafo-undersøkelse fra i fjor viser at en fjerdedel av ungdommer med innvandrerbakgrunn mener homofili er uakseptabelt. Ungdommene svarte at de trodde dobbelt så mange i foreldregenerasjonen mener det samme. Andelen som mener homofili er uakseptabelt, er langt høyere blant ungdommer med bakgrunn fra Afrika, Midtøsten og VestAsia enn i den øvrige innvandrerbefolkningen. Blant muslimske laerde er det en utbredt oppfatning at homofil praksis bør straffes med døden.
– Vi ønsker bare å bli akseptert. Og å hindre at folk blir stigmatisert og snakket ned til. Eller at folk blir kastet ut fra moskeen, vennekretsen eller hjemmefra. Vi ønsker ikke å omskrive Koranen eller å «halalifisere» homofili (halal betyr «tillatt» på arabisk, red. anm.), men samtidig er vi nødt til å prøve å skape en egen identitet for skeive norske muslimer.
Etter opprettelsen av Salam er Al-Obaide blitt kontaktet av mange som ikke tør å vaere åpne om legningen sin. De opplever at de blir utsatt for homofobi i muslimske miljøer og for islamofobi i homomiljøene. Mange er redde og føler seg fremmedgjorte.
– Og tro meg, når man er i skapet ... man blir paranoid.
Det siste ordet sier han i store bokstaver. – Det er nesten så man er redd for at ens egen familie står over en med kniv bare man beveger seg. Man er konstant redd.
FØLTE SEG SOM EN MÅLSKIVE.
Al-Obaide så sin første Pride-parade i 2005, fire år etter at han kom til Norge som flyktning fra Irak sammen med foreldrene og fire søsken. Han levde fortsatt i skapet og fortalte foreldrene i Kristiansand at han skulle til Oslo sammen med folk fra moskeen for å misjonere.
– Jeg husker at jeg sto foran den gamle kiosken ved Stortinget og så på. Jeg bare måpte: Så mange homofile og lesbiske samlet på ett sted! Mine egne!
Al-Obaide prater på inn- og utpust.
– Jeg husker at jeg tenkte at jeg måtte komme tilbake. Og at vi måtte ha en egen «muslimgreie» i paraden.
I år ble han intervjuet av NRK og VG under paraden. For første gang deltok han uten å skjule identiteten sin ved å bruke nikab eller maske. I intervjuet med P3 fortalte han at han utelukkende hadde fått positive tilbakemeldinger etter at han sto frem. Det var dette han hadde drømt om siden han så paraden for første gang.
– Dette er første gang jeg kommer på TV. Så vi får se hvordan det går fremover, sa han og pekte mot kameraet.
En halvtime etter P3-intervjuet, mens Thee Yezen Al-Obaide danset gjennom Oslo, tikket det inn en mail på mobilen hans. Avsenderen skrev blant annet at han ville kappe av ham hodet hvis han ikke «sluttet å trakassere muslimer i media». To minutter senere tikket det inn enda en melding. «Hei. Jeg er blitt drapstruet. Det har du også», lød meldingen fra en journalist i Klassekampen. Først da skjønte han alvoret.
– Jeg stivnet. Jeg hadde et Pride-flagg i hver hånd, men klarte ikke å bevege armene lenger. Det var som om det var festet hundre kilo sement til hver fot.
EN BARNDOM, TRE KRIGER.
I trusselen rettet mot Klassekampen skrev avsenderen at han kom til å drepe Al-Obaide dersom han så ham på gaten, og at han skulle ta med seg en AK-47 til Klassekampens kontorer.
Al-Obaide forestilte seg det verste. At paraden skulle bli et nytt Orlando.
Når man går inn for å forandre en ukultur, vil alltid noen bli provosert.
Thee Yezen Al-Obaide
– Jeg tenkte: Kommer de til å skyte meg nå? Hva har jeg fått folk med på?
Han følte seg som et terrormål resten av dagen. Den mistenkte ble varetektsfengslet i ti dager.
Etter at Al-Obaide sto frem i Klassekampen, har han ikke fått seg til å besøke moskeen. Han føler seg utrygg. Symptomene på posttraumatisk stresslidelse, som han har med seg fra barndommen, gjør at han føler seg ekstra engstelig. Han har ofte mareritt. Kroppen er i høyspenn.
– Jeg sliter med et sinne jeg ikke klarer å kontrollere. Hvis jeg blir «pushet» inn i et hjørne, så kan det føles som om jeg er tilbake i Irak.
De første årene av livet hans var preget av krigen mellom Iran og Irak. Faren jobbet som offiser og var sjelden hjemme. De to nabolandene sluttet fred etter åtte år, men så brøt Gulfkrigen ut. Og I 2003 angrep USA Irak og slapp bomber over Bagdad.
– Det var en tøff tid. Og da krigen tok slutt, vokste jeg opp og skjønte at jeg var skeiv. Tiden ble enda tøffere, for det ble …
Al-Obaide avslutter ikke setningen. Han sukker.
PILLER MOT PENE ORD.
Det skulle ta mange år før han var klar til å komme ut av skapet. I håp om å kunne helbredes sa han ja til å inngå et arrangert ekteskap. Under forlovelsen orket han ikke mer og rømte fra Kristiansand til Oslo.
– Der havnet jeg i et helsikes dårlig miljø, hvor jeg plutselig fikk masse bekreftelse. Jeg gjorde mye dumt og svelget piller i bytte mot pene ord. Til slutt ble det for mye.
Al-Obaide dro tilbake til Kristiansand. Der ble han lagt inn til avrusning og fikk behandling av psykolog.
– Psykologen sa jeg måtte fortelle foreldrene mine at jeg er homofil. Hun mente jeg ruset meg fordi jeg hadde dårlig samvittighet overfor dem. De fløy inn en overlege fra Danmark og hadde et møte med foreldrene mine, mens jeg ventet utenfor. Moren min kom ut av rommet først. Hun gråt og gråt. Det første hun sa, var: Alt jeg har drømt om for deg, er ødelagt.
Al-Obaide pratet aldri om legningen sin med foreldrene igjen.
I mange år slet han med selvhat. Han hatet å vaere araber og muslim. Og medgir at han har tvilt på religionen.
– Jeg har hatet islam og muslimer. Jeg har hatet alt som hadde med meg å gjøre. Jeg skulle ønske at jeg var hvit homofil.
I homomiljøet gikk han lenge under navnet
Stian. Han pleide å fortelle folk at han var adoptert fra India.
– Jeg serverte forskjellige løgner i de ulike miljøene jeg vanket i. Til slutt ble det slitsomt å holde i alle trådene.
– Når endret det seg?
– I 2014 organiserte jeg en demonstrasjon mot ISIL. Jeg var åpent homofil, selv om jeg ikke hadde gått ut offentlig. Jeg ble plutselig angrepet fra alle kanter. Etter en samtale med Nina Bahar (tidligere generalsekretaer i Skeiv Verden, red. anm.) forsto jeg at jeg ikke kunne fortsette å hate meg selv på grunn av and- re menneskers holdninger.
Han innså at han måtte slå seg til ro med hvem han var.
– Litt sånn: Du er homo. Du er brun. Du er muslim. Lev med det.
– SV ER ET «BLENDAHVITT» PARTI.
Etter at han sto frem, har Thee Yezen Al-Obaide blant annet fått støtte fra Linda Hofstad Helleland (H) og Trine Skei Grande (V) i sosiale medier. Han har vaert på fest med Erna Solberg i statsministerboligen. I høst venter møter med flere statsråder, som han håper kan føre til statsstøtte og skoleturneer for
organisasjonen Salam. Fra venstresiden har det vaert musestille. Selv er han med i SVs inkluderingsutvalg og LHBT-nettverk.
– Jeg vil ikke bruke ordet feighet, men venstresiden tør ikke. SV er egentlig et «blendahvitt» parti. Siden de ikke vet hvordan de skal ta tak i problematikken, lar de det vaere. Det kan vaere mange grunner til at det er slik.
– Kan det vaere at de ikke vet hvordan de skal kritisere innvandrermiljøer og samtidig kalle seg antirasister?
– Der har du svaret. Men vi kan ikke la vaere å snakke om ukultur i muslimske miljøer for ikke å kaste bensin på det innvandringsfiendtlige bålet.
Nå satser han på å få de muslimske miljøene med i dialogmøter.
– Vi kommer ikke bare til å satse, men mase på miljøene våre til vi har fått dem med i lukkede dialogmøter. De skal først og fremst handle om hvordan vi kan forbedre holdningene våre til skeive. Og om retorikken vi bruker. Og så kan vi kanskje rydde opp i alt tullet vi har i forholdet til teologi i islam. Jeg har ikke svaret på alle spørsmålene, men jeg vet at vi må snakke sammen.