Fengselet der innsatte ikke vil dra hjem
De innsatte vil ikke hjem fra Ulvsnesøy. Kan det bli for bra i et fengsel?
Den første gangen var jeg rotløs og visste ikke hva jeg ville. Jeg dreit meg ut og hadde en jente som overnattet her på huset.
Mathias Soner for tredje gang på Ulvsnesøy
Lisbeth sitter på et svaberg på Ulvsnesøy og ruller seg en røyk. Hun kunne opplevd den rekordvarme vestlandssommeren i frihet. I stedet har hun valgt å bli litt lenger i fengsel.
– Jeg skulle blitt prøveløslatt på to tredjedeler av sonet dom, sier 51-åringen og tømmer lungene for nikotin.
– Men jeg spurte om å få bli litt lenger på grunn av bosituasjonen hjemme. Og fordi det er fint her ute. Jeg trives veldig godt her på «øyen», sier hun og fester blikket på tre medfanger som stuper ut i fjorden.
Lisbeth er en av ni kvinner som soner i Bergen fengsel, avdeling Osterøy. Det ligger på Ulvsnesøy i Sørfjorden, ca. 45 minutters kjøretur øst for Bergen. Rundt fengselet finnes ingen høye murer. Sjøen gir en naturlig avgrensning til resten av verden. Ledelsen mener det er tilstrekkelig for å sikre at innsatte ikke rømmer.
Kriminalomsorgen har disponert øya siden 1981. Fra 1881 ble «vanartede og forvildede Gutter» sendt hit. Nå har kriminelle flyttet inn. Drapsmenn og sedelighetsforbrytere, promillekjørere og narkoselgere. Noen
dømt til Norges strengeste straffer, andre til soning i en drøy måned.
Men snart kan det vaere slutt. Eieren Stiftelsen Ulvsnesøy Skolehjem har sagt opp leieavtalen og vil at Kriminalomsorgen skal kjøpe eiendommen. Det har staten foreløpig sagt nei til.
FRIHET UNDER SONING.
Idet fengselsbåten Ulf klapper til kai, breker et bortkommet lam fra skogkanten. På brygga venter øyas eneste lastebil. Den skal hente staur som er kommet fra fastlandet. Villsauene har nemlig vist seg å ha liten respekt for begrenset bevegelsesfrihet i sommer. Nå må innhegningen forsterkes.
– Hils på tillitsvalgte her på øya, sier førstebetjent Gisle Havre.
En godt voksen mann hopper ut av farkosten og hilser blidt, før han løper opp landgangen etter nyttelasten.
Til enhver tid er 31 kriminelle inne til åpen soning på Ulvsnesøy. Det er de som driver gårdsbruket. Her er alpakkaer og hundre høns, gartneri og rundt hundre mål skog som må holdes i hevd. Fra halv ni til halv tre er det arbeids- og skoleplikt. Etterpå kan de innsatte stort sett gjøre som de vil.
Filosofien det styres etter, er normalitetsprinsippet. I praksis betyr det at forholdene i fengselet skal speile samfunnet der ute. Mens de innsatte ennå var på avdelinger med høyere sikkerhet, opparbeidet de seg tillit til å sone friere under ansvar på Ulvsnesøy.
Fredager får alle reise til fastlandet for å handle i butikken. I helgene er det fjellturer i fjordlandskapet på Vestlandet.
Og prisen? Døgnprisen pr. innsatt er 2300 kroner, ifølge tall fra Bergen fengsel. Til sammenligning er den 2700 for dem som sitter i selve Bergen fengsel. Ullersmo landsfengsel har en døgnpris på 4100 kroner pr. innsatt.
HAR TILGANG PÅ KNIVER.
Målet med metoden er at faerrest mulig skal gå tilbake til et liv med kriminalitet. Mathias (30) er sånn sett ikke det beste eksempelet. Han er på sitt tredje soningsopphold.
– Den første gangen var jeg rotløs og visste ikke hva jeg ville. Jeg dreit meg ut og hadde en jente som overnattet her på huset, sier han lavmaelt og ler unnskyldende.
– Så jeg måtte inn og feire jul på lukket. Mathias sitter ved sengen på soverom-
met sitt. Her ute bruker man ikke ordet celle. Sammen med fire andre bor han i et av bolighusene de innsatte disponerer. Hvis han ikke ønsker å sosialisere seg i kantinen, kan han velge å lage middag i sitt eget hus.
Innimellom lager han middag til alle på øya. Tjenesten på hovedkjøkkenet går i turnus. At de da har tilgang på skarpe kniver, er en selvfølge for fengselsledelsen. De mener det er andre forhold som avgjør om noen begår et drap enn at de enkelt kan få tak i en kniv.
– Vi er veldig flinke på normalitet. Innsatte og ansatte spiser alle måltidene sammen. Hvis vi skal kunne jobbe med folk, må vi kunne omgås. Da blir det helt kunstig dersom vi skulle hatt plastkniver og plastgafler, sier førstebetjent Gisle Havre.
I de fleste norske fengsler har innsatte begrenset tilgang til redskaper de potensielt kan skade seg selv og andre med. Er det naivt å tro at det ikke vil skje alvorlige hendelser når drapsog voldsdømte har tilgang på både kniver og verktøy?
– Vi må hele tiden huske at de som sitter her, skal ut i samfunnet. Dette er ikke naivt, men bygger på lang erfaring og på risikovurderinger av samtlige innsatte, sier Leif Waage, assisterende regiondirektør i Kriminalomsorgen region Vest.
Fengselet er ikke kjent med at det har vaert alvorlige voldshendelser med redskaper som innsatte har hatt tilgang til på Ulvsnesøy.
VIL TA HENSYN TIL OFRENE.
Filosofien det drives etter på Ulvsnesøy, er så langt det er mulig å komme fra metoden norsk fengselsvesen opprinnelig ble bygget på. På 1820-tallet importerte europeiske fengsler den amerikanske Philadelphia-metoden. Den håndhevet streng isolasjon i alle ledd. Fengselsbygningene ble konstruert slik at isolasjonen fikk gjennomsyre hele oppholdet.
– Tanken var at man ikke skulle påvirkes av sine medfanger i negativ retning, moralsk sett. Du skulle sitte på cellen din, dag og natt, og tenke igjennom det du hadde gjort, sier Peter Scharff Smith, professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo.
Saerlig i Norge, Sverige og Danmark ble Philadelphia-metoden hengende igjen. Først godt utpå 1900-tallet gikk vi bort fra idealet om ensomhet. I 1958 kom loven som stadfestet at fellesskap mellom innsatte var hovedregelen.
– I fremtiden må vi bygge fengsler med mindre brutal sikkerhet. Det er ingenting i forskningen som tyder på at hard straff har en positiv effekt på tilbakefall til ny kriminalitet. Vi har derfor ingenting å hente på å lage en «straffekoloni». Slike bare øker tilbakefallsfaren, mener Leif Waage.
For enkelte kriminelle er forholdene bedre i fengselet enn livet ute i samfunnet. Her er
Innsatte og ansatte spiser alle måltidene sammen. Hvis vi skal kunne jobbe med folk, må vi kunne omgås.
Gisle Havre Førstebetjent
det trygge rammer, rusfri hverdag og mat på bordet. Men kan pendelen svinge for langt i motsatt retning? Kan soningen for kriminelle handlinger bli så normal at den ikke oppleves som straff? Stortingsrepresentant og andre nestleder i justiskomiteen, Peter Christian Frølich (H), ser faren for nettopp det.
– Det er ikke alle dette passer for, sier han. – Jeg er grunnleggende positiv til normalitet og denne type soning. Men det er noen grunner til å kjøre hardt mot en del kriminelle som har brutt samfunnskontrakten gjennom bestialske handlinger eller ved gjentatt kriminalitet over tid. Her er det en balanse, og noen ganger går vi på akkord med folks allmenne rettsoppfatning, sier Frølich, som peker på at det kan føles urettferdig at visse domfelte skal sone under stor grad av frihet.
Han er spesielt opptatt av hensynet til etterlatte og ofre for kriminelle handlinger.
– Offeromsorg har vaert fravaerende i all moderne strafferettsteori, men nå begynner denne tankegangen å tvinge seg frem fra politisk hold.
Ingen kriminell handling utelukker dømte fra å sone på Ulvsnesøy i dag. Så lenge de passerer sikkerhetsvurderingen, kan folk som er dømt for massedrap og terrorisme, komme hit før de skal tilbakeføres til samfunnet. Slik fungerer norsk strafferettssystem i praksis.
For Kriminalomsorgen er det å hindre at fangene begår nye kriminelle handlinger, den beste måten å vise ofrene omsorg på.
– Offeromsorg handler om involvering, informasjon og oppfølging. Når jeg snakker med ofre for kriminalitet, sier de: «Dette må ikke skje igjen!» Behovet for trygghet ligger dypere hos ofrene enn hevnmotivet, sier assisterende regiondirektør Leif Waage.
STRAFFES MED DÅRLIG SAMVITTIGHET.
Etter krumspringet med jenta fikk Mathias komme tilbake til Ulvsnesøy for å sone siste del av dommen. Men ikke lenge etter at han slapp ut, ble han igjen tatt for narkotikasalg.
Da han på ny satt inne på lukket avdeling, bestemte 30-åringen seg for å bryte ut av den onde sirkelen. For mannlige innsatte er ventelisten for en plass på Ulvsnesøy ekstra lang. Derfor var det en stor seier for ham da han enda en gang ble vist tilliten verdig.
– Hvis jeg gjør noe galt her inne, får jeg dårlig samvittighet. De gir deg kjeft i stedet for straff. Det er akkurat som om de ansatte blir oppriktig skuffet og lei seg, sier Mathias og tenker seg om.
Etter mange, lange timer hos terapeut for å endre et destruktivt tankemønster står mye på spill. 30-åringen vil bryte ut av kriminaliteten. Klarer han ikke det, er det lite trolig at Ulvsnesøy gir ham en ny sjanse.
– Hvis man velger å åpne seg, kan man føle at de ansatte virkelig vil deg vel. De er her for at vi skal komme ut som bedre mennesker enn da vi kom inn. Det å bli sett, hørt og respektert gjør at man kan jobbe med endring, som jo er det vi må gjøre hvis vi skal komme oss vekk fra det som førte oss hit, påpeker han.
Om Ulvsnesøy faktisk lykkes med å få de innsatte ut av en kriminell løpebane, er ikke mulig å dokumentere. Det finnes ikke tilgjengelig tilbakefallsstatistikk som er brutt ned på avdelinger.
Men siden 2010 har tre innsatte inngått laerlingekontrakt. Alle fullførte og fikk fagbrev. I Bergen fengsel har to innsatte begynt på fagbrev i samme periode. En av dem brøt, mens den andre fremdeles er under utdanning. Hvor mange som fullfører studiekompetanse under fengselsoppholdet, finnes det ikke tilgjengelige tall på.
LÅSER DØREN SIN SELV.
På Ulvsnesøy har de innsatte nøkkel til sitt eget rom. De låser seg ut når de vil og kan stenge døren hvis de ønsker å vaere alene. Men alle må vaere på rommet sitt senest klokken 23.
De eneste som bures inne, er dyrene. To innsatte er i full sving med å sette opp stauren som ble fraktet over på morgenkvisten. Mens «Henning» driver stolpene ned i bakken, forteller han om lykken over endelig å vaere her ute.
– Det er dette jeg jobbet for mens jeg satt på lukket avdeling. Vi som sitter inne i Bergen, blir motivert til å oppføre oss ordentlig under soning, for alle vil til «øyen». Spesielt de som sitter på lange dommer, sier Henning. Han ønsker ikke at hans virkelige navn skal bli kjent, av hensyn til familien.
Det har riktignok hendt at noen ikke har klart å oppføre seg. For rundt 12 år siden tok to menn den åpne fiskebåten de innsatte disponerer og forsvant over til den andre siden. Etter hendelsen ble rutinene lagt om. Nå er det alltid én ansatt med når innsatte skal fiske. De siste ti årene har de ikke hatt noen rømninger.
I drivhuset fjerner «Bent» det han kaller «snyltere» fra tomatplantene – små skudd som vokser frem mellom de store grenene. Bent har fått ansvaret for gartneriet og for villsauene.
– Jeg syns det er kjempegreier at det gror. Det gir meg en god følelse, at jeg kanskje har gjort noe som er riktig – i et fengsel, sier 64-åringen. Han ønsker ikke at hans virkelige navn skal bli kjent.
Etter at han drepte kameraten «den ulykksalige dagen», var det lenge bekmørkt. Da han kom til Ulvsnesøy for ca. tre år siden, var han innesluttet og sky. I dag er han utadvendt, trygg og tillitsvalgt.
– Det har vaert fantastisk å komme hit, altså. Du har sjøen rundt deg og går bare rundt og snuser inn lukten. Men det jeg tenker mest på, er om jeg, med min bakgrunn, fortjener å ha det så bra, sier Bent og stopper opp mens han kniper av et skudd.
– Det er jo mange der ute som ikke riktig forstår at vi skal kunne ha det så godt som vi har det, når vi er i et fengsel. Vi skal liksom ikke komme tilbake til storsamfunnet og fungere.
For å skjerme de innsatte har Aftenposten valgt ikke å publisere etternavn. To av de innsatte har ønsket å vaere helt anonyme av hensyn til familie eller fare for gjenkjennelse.
Les mer om fremtiden til fengselet på Ulvsnesøy
Hvis man velger å åpne seg, kan man føle at de ansatte virkelig vil deg vel. De er her for at vi skal komme ut som bedre mennesker enn da vi kom inn.
Mathias Soner for tredje gang på Ulvsnesøy