Fargesterk godsak
Den røde beten kan brukes til så mangt. Men du klarer ikke å tilberede dem uten at alt rundt deg blir rødspettet.
Jeg skal ikke underslå at rødbeter er litt fnatt. Fingre, klaer, skjaerefjeler og alt annet som befinner seg i naerheten, får fort avslørende, mørkerøde merker. Som spor av leppestift på en hvit skjorte. Jeg har haugevis av triks for å unngå det, det står ikke på det. For eksempel kan du dekke fjelen med matpapir og/eller plastfilm. Men før eller senere vil kniven trenge igjennom, og fargestoffet ender der fargestoffet vil.
Oppvaskhansker er et annet lurt triks som kan bevare fingre og negler pene til middagen som følger, men du kan banne på at prosessen med å ta disse av ubønnhørlig fører til flekker likevel. Det hele blir litt som å ta en avis over hodet når det regner. På toppen av det hele får man nok en påminnelse ved morgentoalettet dagen etter.
Jeg innbiller meg at det er fargeelementet som gjør at vi nordmenn spiser altfor lite rødbeter.
Det er i tilfelle synd, for resultatet er verdt alt strev, søl, ødelagte T-skjorter og irritasjon. Den intense fargen baerer bud om bøtter og spann av antioksidanter, smak og naeringsstoffer, og grønnsaken kan løfte ethvert bord til nye høyder. Når du baker rødbetene i stedet for å koke dem, blir farge og smak ytterligere intensivert. Da kan betene spises som de er, serveres som salat med en vinaigrette, glaseres i pannen med litt smør. Eller du kan lage en dipp, som jeg har gjort her. Det er søtt, det er umami. I det hele tatt en dypt tilfredsstillende smaksopplevelse, som ikke så mye annet kan måle seg med.
Så får man heller vurdere røde fjeler på kjøkkenet, neglelakk og purpurfargede skjorter.