Dit få andre går
Fremdeles ligger de der. Naturområdene hvor du er nesten alene.
Det skjer mye på norske turstier om dagen. Friluftsliv er trendy. Turismen tar av. Lars Monsen har i løpet av sommeren dratt NRK og hordene til fjells. Derfor, på tampen av sesongen, tar vi oss tid til å jakte litt på ensomheten. For hvor ble det av stillheten? Hvor ble det av sjarmen ved å sitte på en fjellknaus og nyte synet av natur uten å se en eneste neonfarget skalljakke? Er det så mange der ute nå at vi har mistet muligheten til å gå lenge i egne tanker?
Svaret er et rungende nei. Rop det gjerne, sannsynligheten er stor for at ingen vil høre deg. I hvert fall her.
STIEN ER BORTE.
– Vi har mistet den igjen, sier Thomas. Han står med strålene fra solnedgangen i bakhodet og ser ut over bølgende åser, sånne som eldre turskribenter ville kalt blåne bak blåne mens de skildret fuglesang og sitt eget bankende hjerte.
– Det er egentlig rart, den er jo en slags hovedsti, sier jeg og studerer kartet. Stripen på papiret markerer det som burde ha vaert en tydelig rute i terrenget. Om vi hadde vaert i en trafikkert del av Hardangervidda, ville vi ha stått i et hardt oppgått tråkk med varder og røde T-er ved hver sving. Her er tråkket så utydelig at vi knapt har sett det, og nå altså mistet det fullstendig. Men så er vi heller ikke på Hardangervidda.
– Kan nesten ikke vaere noen som går her, sier jeg.
– Fett, sier Thomas.
FETT?
Det er ikke sånn at vi er asosiale. Vi liker folk. Men vi har også en fascinasjon for det litt mystiske. Følelsen av oppdagelse. Og den følelsen er ikke strøket fra norgeskartet bare
fordi så mange plutselig vil ut. De fleste turgjengere går de samme stiene. De går til Trolltunga og Preikestolen. De går i Jotunheimen og gjennom Nordmarka. De reiser til Lofoten. Fint, alt sammen. Vi drar gjerne dit. Men når du bare vil oppleve natur og ha den nesten for deg selv, da kan du enten A) reise til Lofoten i november, eller B) finne et sted som Brattefjell–Vindeggen. Hørt om Brattefjell–Vindeggen? Kanskje ikke. La oss derfor ta en kort gjennomgang.
Brattefjell–Vindeggen landskapsvernområde er et stort, tilnaermet inngrepsfritt naturareal i Telemark. Et sted med høyfjell, skogdaler og et dyreliv med eksotiske innslag som villrein. Området ligger sør for Hardangervidda og vest for Gaustatoppen. Og kanskje er det derfor, fordi det er så anonymt sammenlignet med naboene, at du knapt møter folk her inne. Ikke at det er fullstendig øde. Her er det setre og ferdselsstier som har vaert i bruk gjennom generasjoner. En hel del sauer og kuer på utmarksbeite. Men få merkede ruter og få andre turfolk.
NATUR OVERALT.
Vi burde nesten ikke skrive om det. Holde ødelandet hemmelig. Men så er heller ikke Brattefjell–Vindeggen unikt. Slike områder finnes over hele Norge. Områder hvor man kan stikke seg unna og bare vaere. Et steinkast fra de store stiene. Ved siden av områdene alle går i. Du finner dem i Finnskogen på Østlandet, Forollhogna i Midt-Norge, bak annenhver haug i nord. Ja, du finner dem til og med på Hardangervidda. De er områder der natur er natur uavhengig av om friluftsliv er trendy. Der turismen aldri vil ta av. Og der Lars Monsen kanskje går, men ikke med NRK og horder av neonfargede skalljakker bak seg.
De fleste turgjengere går de samme stiene. De går til Trolltunga og Preikestolen.