Å bade seg gjennom en skog

[Sykkeltur i Nordmarka]

Vi har gått på ski og syklet gjennom skogen rundt Oslo. Men boken Waterlog, om da Roger Deakin badet og svømte seg gjennom Storbritannia, ga oss en idé.

Det var en av de varmeste somrene i Norge i temperaturmålingens tid. Det er rart å tro det nå, med vind og regn utenfor, at denne sommeren fant sted.

– Vi bader oss til hytta i morgen, sa jeg til datteren min.

Dagen etter syklet vi langsomt som et gravfølge opp til Skjaersjøen. Grusen støvet som i panoramabildene i westernfilmer. Elva vest for oss lå dehydrert og stille etter tørken.

Vi stanset i skyggene. Der det ikke var skygge, laget jeg en for henne.

– Det går ikke, sa datteren min, det var minst 30 varmegrader.

– Vi skal snart bade, sa jeg.

Da åpnet Bjørnsjøen seg og ga et optisk inntrykk av hav eller fjord. Jeg kastet plaggene mens jeg gikk. Datteren min fulgte etter.

Det var fellesferie, skyfri himmel, men vi var alene. Vi gikk ut på svabergene, svette og varme. Sjøen var mørkblå. Vi seg ned i den, nesten fresende av varme, og jeg kunne se hennes første smil. Vi tok noen tak over en smal bukt. Berget var så varmt at vi tørket oss på det. Ved Hakloa stoppet hun også.

– Her, sa hun.

Hakloa er Nordmarkas nest dypeste vann. Vi dykket ned og kjente kjølighet i dypet. Vi svømte litt på rygg og tro vannet en stund mens vi pratet, badende.

Hun tråkket euforisk videre. Sandungen, Daltjuven, Gjerdingen, Fjellsjøen, Mylla.

Solen gikk ned bak traerne, varmen holdt seg, den kom fra steinene og lyngen under oss, grunnen strålte varme. Vi badet uten hyl og juhu. Vi gled utover de oppvarmede vannene. På ryggen med blikket mot traerne så vi en oransje solnedgang. Det led mot kveld, en av de sommerkveldene som får en til å ville hviske fordi alt er så fredelig, hemmelighetsfullt.

Syv-åtte timer og 50 kilometer etter avreise sto vi på hytta og hengte håndklaer til tørk mellom traerne. Datteren min hadde badet seg gjennom en stor skog i dag, hun glødet nå.

Jeg kunne knapt huske en bedre sommerdag.