Sitronplantasje

Jeg elsker å observere mennesker. Og på tur blir jeg ekstra oppmerksom, så jeg har øynene åpne da jeg lander på flyplassen i Edinburgh, Skottland. Oi! Sur type i passkontrollen. Sur konduktør på trikken til byen. Sur dame i resepsjonen.

Er det noe med skotter? Er de sure? Vet ikke, og det er ikke viktig heller. Det viktige er å stå imot. For sur smitter. Nå er jeg på nippet til å bli sur selv, og det har forferdelige konsekvenser. Plutselig ser alle sure ut. Hvis jeg ikke kommer meg ut av smitten, bidrar jeg snart til å spre den, ett surt tryne av gangen.

Så her gjelder det å ta i bruk det mest effektive middelet mot sursmitte: å vaere kjempehyggelig. Varme og kjaerlighet! Rett imot eddikfjes og real uhøflighet. Det er en slags sport, hvor mye skal til for å smelte akkurat denne surpompen? Litt til?

Som regel funker det. Men noen ganger ikke. Det er en klesbutikk jeg går innom bare for å se om de to som jobber der, fremdeles er like sure. Og det er de, hver gang, år etter år, mor og datter, kjempesure. Siden jeg ikke har ansvar for dem, titter jeg bare og fryder meg over at jeg aldri kjøper noe. Og går ut glad, fornøyd og skadefro, men aller mest takknemlig for at det ikke er jeg som er sur.

Sur er fascinerende, syns jeg. Og grunnen til det er at jeg ikke er sur selv. Jeg har vaert masse sur, jeg, men det er lenge siden jeg ga det opp. Jeg har ikke tid til det. Det tar masse krefter og er ensomt og bittert.

Og hva er sur egentlig? Ikke helt en følelse, mer en tilstand. Og det suringer vil ha, selv om de benekter det, er oppmerksomhet. Og det får de jo, de kjenner det bare ikke selv, for det er den kjipe, negative oppmerksomheten. Liste, liste, Berit er sur, skygg banen og demp stemmen. Det er mye makt i å vaere sur. Én sur kan tvinge all glede ut av de andre i rommet lett som bare det.

Jeg hadde en venn for mange år siden, som var så sur at man skulle tro han dyrket sitroner. Han kunne gjort det stort i Spania eller Marokko med den digre sitronplantasjen sin, så sur var han. Så det gikk jo ikke, det, vennskapet vårt. Men for en stund siden dukket han opp og sa: – Du hadde rett. Jeg dyrket virkelig sitroner, jeg var så sur så lenge. Og det er så deilig å ha gitt det opp.

Og hvordan gir man opp suring? Tja. Be om oppmerksomhet og omsorg når du trenger det. Ikke sitt og tell ned i påvente av at den skal dukke opp. Ikke før regnskap. Har du en venn som ikke er flink til å ringe deg? Ring ham, da. Istedenfor å tolke det som mangel på kjaerlighet og respekt. Det er så lite som er det. Det er mye oftere bare dårlig tid eller litt vanlig overfladiskhet.

Slakk er godt for å unngå sur. Gi lang line. Du kommer også til å trenge den en dag.

– Du hadde rett. Jeg dyrket virkelig sitroner, jeg var så sur så lenge.