Hva i all verden får denne finnmarkingen til å rase mot sammenslåingen med Troms?
En gjeng provoserte finnmarkinger har klart det ingen andre har fått til: Blest om fylkeskommunen
Vi blir sutrete og stakkarslige. Vi vil stå alene, men få det samme som andre. Klorer oss fast i å vaere små og saere. Øvind Seipaejaervi rister på hodet.
– Jeg hadde håpet at den tiden var forbi.
Sjarkfiskeren har satt seg ved et bord i den lille bistroen i det bitte lille fiskevaeret Bugøynes, tatt av seg skyggeluen og sier høyt og tydelig for alle som måtte høre hva han mener om Finnmarks heftigste tema:
Regionreformen. Det vil si, den delen som handler om å slå sammen Troms og Finnmark. Her, i bygdas sosiale hot spot, røper han også for første gang sitt valg i folkeavstemningen før sommeren: Han er en av de drøyt 10 prosentene i fylket som ønsket ekteskapet med Troms velkommen.
På et kafébord ligger lokalavisen Finnmarken med toppsaken om at folketallet i de fleste finnmarkskommunene – og i fylket totalt – gikk ned siste kvartal.
– Og i høst skal vi igjen diskutere hvilke skoler som skal legges ned. Det lyser ikke akkurat av dette fylket, sukker Saeipaejaervi.
– Når vi ikke vil ha forandring, må det jo bety at alt er bra. Men på hver eneste fest diskuterer vi hvor ille vi har det!
Hvem bryr seg om fylkeskommunen?
Hvem kunne sett det for seg? At organiseringen av fylkeskommunene av alle ting skulle ende som en ildsprutende vulkan av folkelig engasjement og politiske hallingkast?
At dette politikkens bortgjemte hjørne, der ukjente politikere stort sett får holde på med sine beskjedne oppgaver i fred, skulle skape et regelrett drama?
Under valgkampen i fjor høst var den nylig vedtatte regionreformen, der dagens 19 fylker skal reduseres til elleve og få flere oppgaver, knapt et tema. Nå ser bølgene fra episenteret Finnmark ut til å kunne velte hele reformen.
Vi satte oss i leiebilen med et Finnmarks-kart for å finne svar.
En ja-velger står frem
I Bugøynes kan Øyvind Seipaejaervi og sambygdingene fortelle om nok av drama. I 1989 annonserte de i ren desperasjon hele befolkningen til salgs i Dagbladet, etter at hjørnesteinsbedriften, fiskemottaket, gikk konkurs. Ingen la inn bud. Derimot begynte et seksbeint monster plutselig å ødelegge fiskegarnene.
– Den begynte som en plage. Etter hvert skjønte vi at den var en ressurs, mimrer Seipaejaervi, som har vaert med på hele eventyret med kongekrabben, udyret som ble en gullklump.