Regnestykkene som kommer for sent
Svenskene har begynt å regne på hva innvandring koster. Det er på overtid.
Den langvarige motstanden mot å lage et innvandrings regnskap har ført til et ordskifte som er dominert av følelser snarere enn fornuft – på begge sider av debatten.
La oss spole fire år tilbake, til 16. august 2014. Fredrik Reinfeldt, davaerende statsminister og leder for Moderaterna (M), holdt tale og ville oppfordre svenskene til å åpne sine hjerter f ordenstoreflyktningstrømm ensom var ventet å komme til Sverige det året.
Han vedgikk at flyktningstrømmen ville gjøre handlingsrommet i statsbudsjettet mindre. Men «det er friheten til å stå på egne ben og fatte egne beslutninger som har gjort Sverige til et fantastisk samfunn. Den friheten burde utvides til alle deler av verden», sa Reinfeldt og tok til orde for en moderat finanspolitikk.
Åpne lommebøker
Året etter ble talen gjengitt med sarkasme. Oppfordringen om å «åpne deres hjerter» var blitt til «åpne deres lommebøker». I valget hadde 8 prosent av det forrige valgets Moderaterna-velgere gått til Sverige demokrat erna. Rein feldt ble beskyldt for å ha bidratt til velgerflukten ved i det hele tatt å gjøre velgerne klar over at innvandring hadde en kostnad.
Kritikerne hadde rett i at Reinfeldts oppfordring endret det svenske ordskiftet. Et søk i svenske medier viste at etter talen ble det skrevet fem ganger så mange artikler om innvandring og velferd – fra et gjennomsnitt på fem artikler pr. dag til 23.
Men konkrete tall for hva denne innvandringen eventuelt ville koste, fantes ikke. Svenske forskere baserte tallene sine på flytting, ikke på opprinnel sesland. «Svenske myndigheter og Statistisk a centralbyrån publiserer nødig opplysninger om utenlandsfødte s arbeids og utdannings deltagelsefordelt på
Når man ikke har konkrete tall å forholde seg til, gir det naering til dem som mistenker at offentlige institusjoner og politikere med vilje holder tilbake fakta og fører velgerne bak lyset
opprinnel sesland», for å si det med vårt hjemlige SSB.
Når man mangler tall på hvor mange som sannsynligvis kommer til å vaere i arbeid etter så og så lang tid i landet, blir det umulig å regne på hva slags skatteinntekter staten kommer til å ha til rådighet. Det blir ren gjettekonkurranse.
Dermed ble det fritt frem for «eksperter» å hevde at innvandringen var lønnsom. Årsaken ekspertene viste til, var keynesianisme: Statlige overføringer iform av trygd, integrering s tiltak, flere ansettelser i Integrasjons verket også videre–kort sagt en ekspansiv finanspolitikk ved at staten bruker mer penger enn den ellers ville gjort – fører til et større brutto nasjonalprodukt.
Men derfra til å slutte at innvandring er lønnsomt, er naturligvis galt. Finansieringen må komme fra et sted. Dersom de nye innbyggerne arbeider mindre og går mer på trygd enn de andre innbyggerne, så taper staten på de nye innbyggerne. At nyankomne flyktninger arbeider mindre enn Medelsvensson i høyteknologiske Sverige, burde ikke overraske noen. Men det var ikke lov å si. Det var rasisme.
Ikke knirkefritt i Norge heller
Å regne på hva innvandring koster, er ingen eksakt vitenskap. Det er som kjent vanskelig å spå, saerlig om fremtiden. Derfor opererer SSB med flere alternativer når man forsøker å regne på hvordan befolkningssammensetningen i Norge kommer til å se ut i årene som kommer. Prognosene har bommet før, og de kommer trolig til å bomme igjen.
Slik er det overalt. I Danmark lød prognosen at befolkningen ville minske etter år 2010, i stedet har den økt fra ca. 5,3 til 5,7 millioner siden årtusenskiftet og er ventet å øke i uoverskuelig fremtid. Få kunne ha forutsett at Bulgarias innbyggertall ville synke fra nesten ni millioner i 1987 til rundt syv millioner i dag.
Selv om spådommene ikke er vanntette, trenger man fremskrivninger. Slike tall utgjør grunnlaget for hva slags skatteinngang man forventer, hvor stor utbygging av infrastruktur som kommer til å bli nødvendig, hvor mange laerere og politifolk man bør utdanne, hvor mange sykesenger man må sette av – listen er lang.
Og her er det selvsagt relevant om større eller mindre andeler av befolkningen kan forventes å vaere i jobb og bidra med skatteinntekter til staten. At Sverige ikke har villet lage slik statistikk med utgangspunkt i den høyst relevante kategorien landbakgrunn, er vanskelig å skjønne – selv om det var med de beste hensikter: ikke å stigmatisere enkelte folkegrupper.
Selvsagt var det kostbart
I vår var det endelig en samfunnsøkonom, Joakim Ruist ved Göteborgs universitet, som stakk hodet frem og regnet på hva innvandringen til Sverige koster. Ikke overraskende var resultatet at asylinnvandring ikke er lønnsomt i Sverige heller.
Den svenske asyl innvandringen er ikke lønnsom de første årene, ei heller over livsløpet. Anslagsvis er gjennomsnittskostnaden pr. flyktning et stedmellom 1,7 og 3 millioner kroner, avhengig av diskonteringsrenten.
Men Fredrik Reinfeldt insisterer fremdeles på at innvandringen har vaert lønnsom for Sverige. Skjønt, nå har han moderert utsagnet til å dreie seg om regnskapet på lengre sikt, samt at det går bedre i Sverige enn i mange andre land når det gjelder sysselsetting.
Når man ikke har konkrete tall å forholde seg til, gir det naering til dem som mistenker at offentlige institusjoner og politikere med vilje holder tilbake fakta og fører velgerne bak lyset.
Nå er tallene der, og Jimmie Åkesson (SD) ber statsminister Stefan Löfven (S) om å «slutte med løgnretorikken». Han påpeker at i innevaerende budsjett bruker Regjeringen 50 milliarder kroner på innvandring og integrering. Da blir det vanskelig for Löfven å parere med at skattelettelser på 5 milliarder truer velferden.
Det er godt at Sverige endelig får tall å forholde seg til, men stor skade er allerede skjedd. Hvor mange har mistet tilliten til myndighetene mens man har ventet på konkrete tall? Tallene kan man diskutere gyldigheten av, men de har i hvert fall ikke noe med hjertet å gjøre.
Lokale kandidater for partiet Sverigedemokraterna sprer konspirasjonsteorier om jøder og jødeutryddelsen på sosiale medier, melder svenske medier.
Det er den svenske storavisen Expressen og det antirasistiske tidsskriftet Expo som har gått sammen om å ettergå bakgrunnen for alle kandidater i valget. 6000 riksdagskandidater, 12.000 regionskandidater og 52.000 kommunepolitikere er ettergått. Mediene har undersøkt navnene mot lister over nazirelaterte aktiviteter.
Torsdag ble det kjent at ni kandidater var ute som følge av sakene.
To forlot SD på egen hånd. Syv er suspendert fra partiet mens bakgrunnen deres blir naermere undersøkt.
Hitler-skryt
I går kom de to mediene med ytterligere avsløringer om aktiviteten til flere kandidater. Her er noen av funnene:
En kommunekandidat har skrytt av Hitler, skrevet om den «jødiske plagen», påstått at jødene startet den annen verdenskrig og uttrykt håp om russisk invasjon i Sverige. Han sier han morer seg med å provosere.
En annen har på en russisk variant av Facebook lagt ut et manipulert bilde av Anne Frank, en jødisk nederlandsk jente som ble drept i dødsleirene. «Coolest jew in the shower room», står det på genseren hennes på det manipulerte bildet. Kandidaten sier han ikke husker dette.
En tredje lokal kandidat deler konspirasjonsteorier blant annet om at jødene står bak IS-terroristene. Han har også lagt ut et bilde av en lettkledd, barmfager kvinne med teksten: «Hva er forskjellen på en ku og utryddelsen? Du kan ikke melke en ku i 70 år.» Han sier han ikke orker diskutere dette og at han ikke er så god til å sjekke kilder.
Høyreekstrem historie
Det innvandringskritiske partiet Sverigedemokraterna har i årevis jobbet for å kvitte seg meg stempelet som et hjem for høyreekstreme.
Da partiet ble dannet i 1988, hadde det bakgrunn i høyreekstreme bevegelser.
I dag kaller det seg «et sosialkonservativt parti med et nasjonalistisk grunnsyn.»