Ansatte ved Sveriges bibliotek utstyrer seg med voldsalarm, og åpningstidene må innskrenkes
– Bibliotekene speiler samfunnet, mener Madeleine Eriksson.
Det er fortsatt sol da bibliotekar Madeleine Eriksson låser dørene til Åmåls kommunale bibliotek denne tirsdags ettermiddagen, selv om klokken bare er 17.00. Å ha åpent utover kvelden er ikke lenger mulig. Det er blitt for farlig, for ubehagelig.
Eriksson tar sin faste runde for å sjekke at alle besøkende er ute. Et par 14 år gamle jenter har gjemt seg i et hjørne i bibliotekets annenetasje, men blir jaget ut.
Bortsett fra brennmerker i en lenestol og et hull i vinduet i barneavdelingen er det ikke mange spor etter kaoset som har rådet på biblioteket de siste årene. Trusler mot bibliotekarene er etter hvert blitt vanlig. Eriksson har voldsalarm på kontoret, for sikkerhets skyld.
En stresset førstelinje
9. september er det valg i Sverige. Lov og orden har fått stor plass i valgkampen ettersom kriminaliteten i landet har økt. Saerlig politiet, sykepleiere og de som står ansikt til ansikt med samfunnsendringene, merker dette på kroppen hver dag.
Flere biblioteker har måttet stramme inn åpningstidene som følge av bråk:
Biblioteket i Bromölla kunne ikke lenger garantere sikkerheten til sine besøkende.
I Fittja og Olofström ble narkotika solgt mellom bokhyllene.
I Uddevalla har bibliotekarene fått voldsalarm.
Bergshamra, Valsta, Öxnehaga ogSöderkulla har alle opplevd så mye bråk på sine biblioteker at de enten har måttet ansette vektere eller stenge tidligere.
På biblioteket i Simrisshamn har høyreekstreme skrapt inn hakekors i hyllene.
I fjor fikk en kvinnelig bibliotekar i Jönköping et knyttneveslag i ansiktet og måtte hentes av ambulanse.
«Jaevla hore»
Eriksson viser frem en blå notatblokk der hun og kolleger siden 2014 har loggført haerverk utført av besøkende ungdom:
En ødelagt sofa, søl i lenestolene, snus festet i selvhjelpsbøkene. Det har vaert plastflasker som er blitt kastet ned på forbipasserende på gaten, og noen som har slått et hull i veggen. En kveld urinerte noen ungdommer i en av potteplantene.
– Problemet med bråkete ungdom har jo eksistert lenge, men det vi opplever, er at de ikke hører etter. De kjefter og kaller deg en «jaevla hore» tilbake. Det er da det blir veldig tungt å jobbe, sier Eriksson.
Den siste demokratiske bastion
Men dråpen som fikk begeret til å renne over for bibliotekarene i Åmål, var en hendelse en torsdagskveld i mai i fjor. Da to guttegjenger satt i hvert sitt hjørne i andre etasje og skrek til hverandre. Brukt snus lå på bordene. Ved heisen sto noen tenåringsjenter og lo. Midt oppi dette kom i tillegg to smågutter i 11-årsalderen springende opp trappene og ropte.
Erikssons kollega, Katharina Saltberg, kom opp fra resepsjonen i første etasje og ba dem roe seg. Responsen var latter fra ungdommene. Da hun beordret dem ut av lokalene, lo de bare enda høyere.
– Jeg nådde ikke frem til dem, alt jeg sa, gled rett forbi. Det var utrolig ubehagelig, sier hun.
Saltberg og en kollega fikk jaget dem ut til slutt. I kaoset som oppsto, ble to av ungdommene aggressive og begynte å sparke etter bibliotekarene.
Da de omsider fikk låst døren, ble noen av ungdommene stående igjen utenfor og sparke i døren. Klokken var bare 17.30, de skulle egentlig ha åpent ytterligere halvannen time. Det var da Saltberg kjente at hun hadde fått nok.
– Bibliotekene er Sveriges siste demokratiske bastion. De skal vaere gratis og åpne for alle. Folk blir opprørt når noens ugagn går utover fellesskapet. Men det er ikke vår yrkesrolle å oppdra tenåringer. Man kjenner seg ganske maktesløs, sier Saltberg.
«Problemene som finnes ute i samfunnet, flytter inn på bibliotekene fordi de fortsatt er et av få steder i samfunnet som er åpent for alle»
Anne Troberg, leder i fagforbundet DIK
Et problem i hele Sverige
Anne Troberg, leder i fagforbundet DIK, understreker at det ikke bare er ungdom som lager bråk på de svenske bibliotekene. Det finnes også andre problemgrupper, som rusbrukere og psykisk syke.
Hun mener biblioteksbråket skyldes at det svenske samfunnet ikke makter å ta hånd om disse gruppene.
– Problemene som finnes ute i samfunnet, flytter inn på bibliotekene fordi de fortsatt er et av få steder i samfunnet som er åpent for alle. Det gjør at mange mennesker som ikke har en annen plass å vaere fordi andre samfunnsfunksjoner har sluttet å fungere, går til biblioteket, sier hun.
DIK undersøkte nylig arbeidsmiljøet ved svenske bibliotek. Litt over halvparten av de spurte bibliotekarene mener trusler mot bibliotekene har økt de siste to årene. Fire av ti mener forekomsten av sosial uro, krenkende utsagn og vold har økt i samme periode.
De politiske truslene har også økt, saerlig fra høyreekstreme.
– Det er kommet løsningsforslag som å ansette vektere ved bibliotekene eller stenge noen folk ute, men vi vet at det ikke fungerer. Det som hjelper, er at samfunnet rundt biblioteket tar mer ansvar og sørger for at det finnes ungdomsklubber, eller at mennesker med psykiske problemer får hjelp, sier Troberg.
Kjedelig å vaere ungdom
Det er 20 år siden ungdomsfilmen Fucking Åmål tok nordmenn med storm. Det er fortsatt den også mange svensker forbinder med den lille byen med 12.000 innbyggere. For dagens ungdom har ikke byen endret seg mye.
– Det er tråkigt her, sier 18 år gamle Elin Martinsson.
De andre ungdommene rundt henne nikker. Det er blitt kveld, og de har kommet hit for å møte venner. Noen er fra Grums, noen fra Säffle – småbyer noen kilometer utenfor Åmål. Bortsett fra en liten park og en grunn kanal, består torget av en stor parkeringsplass.
Det er her de henger, når de ikke er ute og råner. Andre står ved ladestasjonen eller kebabsjappa. Det er bil som gjelder, helst Volvo, og høy bass.
– Om du ikke liker idrett, så er det liksom ikke noen andre tilbud her, sier Linus Rhodin (19) og speider etter en passerende svart bil med godt hørbar bass og «Olsson» i store bokstaver i frontruten. Norske hits er stas, gjerne av Chris Baco og Freddy Kalas.
Ungdomsklubben i byen, Huset, har aldersgrense 17 år og stenger kl. 21.
– Det eneste man kan gjøre er «rägging», sier Martinsson.
Hun skal stemme blankt i valget. Ingen av de politiske partiene taler hennes sak, mener hun.
Noen av ungdommene kjenner til bråket på biblioteket, men ikke alle.
– Da jeg hang som mest i Åmål, dro vi alltid til biblioteket etter skolen. Det er ikke så gøy på Huset, og biblioteket var den eneste plassen vi kunne vaere. Det var mye bråk, men så lenge vi oppførte oss, fikk vi i det minste vaere der, sier Sara Høver (16), som er fra Säffle.
På den andre siden av torget henger en guttegjeng med innvandrerbakgrunn. De kjenner også til bråket, og en av dem forteller om en hendelse med kniv utenfor biblioteket.
Rifat Suljejmani (18) kjenner ikke til hendelsen, men mener svenske politikere burde gjort mer for å sysselsette ungdom.
– Det er ikke så mye å gjøre her, så de burde sette opp for eksempel et musikkstudio eller åpnet flere fritidsklubber for alle ungdommer,
ikke bare dem under 17, sier han.
Ikke bare innvandrere
Mange innvandrere bruker biblioteket i Åmål. For eksempel voksne som kommer for å studere svensk eller ber om hjelp til å oversette eller printe ut migrasjonspapirer. Og behovet øker hele tiden, ikke bare i Åmål, men i hele Sverige, ifølge DIK.
Åmåls kommunestyre antok at det var innvandrerungdom som sto bak bråket. De ansatte til og med en tidligere syrisk politimann som ordensvakt i en periode.
Men ifølge Eriksson er det bare 30 til 40 prosent av de bråkete ungdommene som har innvandrerbakgrunn. Det er etnisk svensk ungdom, med snus i overleppen, som har fått begeret til å renne over.
Også i den nasjonale debatten om bråket på bibliotekene har flere svenske debattanter tatt for gitt at hetserne har innvandrerbakgrunn. Ifølge Anna Hallgren, kulturredaktør i Expressen, skyldes dette et dominerende syn i Sverige om at «alt er innvandrernes feil». Men egentlig handler bråket om sosial utestenging og mangel på ressurser i statlige instanser, mener Hallgren.