Velferdsinnovatørene
Forbud mot å ta ut profitt fra velferdstjenester kan føre til mindre innovasjon og mindre effektiv drift.
«Profitt i velferden seiler opp som en viktig sak i kommunevalgkampen», sa SV-leder Audun Lysbakken til Klassekampen forleden. Og han fortsatte: «Alle skandalene i denne sektoren viser at vi har et systemproblem, og det kan bare løses ved å endre systemet. Vi må innføre et forbud mot profitt i velferden.»
Lysbakkens meningsfeller i den venstreradikale tankesmien Manifest har forklart hvorfor de mener at det er galt å tillate private tjenestetilbydere. De mener at det er fare for at kravet om «å kutte kostnader og øke profitten kommer på kant med det som er faglig og etisk riktig». En annen begrunnelse er at «hver eneste krone skal komme innbyggerne til gode, ikke gå til profitt for eierne av kommersielle foretak».
Jeg har et annet syn.
Hvem er best egnet?
Etter min mening blir tilbudet til borgerne best dersom både offentlige, ideelle og kommersielle tjenestetilbydere får vaere med. Den politiske oppgaven bør ikke vaere å stenge noen ute, men å finne frem til de rammebetingelsene som skal til for at den offentlig finansierte produksjonen av velferdstjenester skal bli best mulig, uavhengig av om den er utført av private eller offentlige aktører.
Jeg skal forklare hvorfor. Velferdstjenester som barnehage, sykehjem og hjemmehjelp er helt eller delvis finansiert av det offentlige, det vil si av skattebetalerne. Det offentlige har ansvaret for at borgerne får tjenester av høy kvalitet, og at tilbudet vi får, er likeverdig. Det offentlige har også ansvar for å gjøre dette på en måte som er mest mulig effektiv. Penger som blir sløst bort, kunne alternativt vaert brukt til flere eller bedre tjenester, eller vi kunne betalt mindre i skatt.
Men selv om det offentlige har ansvaret for at vi får et tilbud, er
det ikke gitt hvem som er best egnet til å utføre oppgaven. Det finnes ingen dokumentasjon som tilsier at private alltid er best, eller at det offentlige alltid er best. Det finnes heller ingen dokumentasjon på at det gjøres flere feil eller er flere «skandaler» i private virksomheter enn det er i det offentlige. Det er styringsproblemer i begge sektorer, og det gjøres menneskelige feil i både privat og offentlig sektor. Men det man kanskje kan si, er at det samlede resultatet blir aller best dersom ulike aktører kan arbeide side om side, laere av hverandre og bidra til bedre styring.
Markedsøkonomi gir innovasjon
Det skjer mange innovasjoner og forbedringer i offentlig sektor. Selv en virksomhet som har monopol, kan bli bedre. Men uten markedsøkonomi og konkurranse blir forbedringene samlet sett små. Og svak effektivitet, som betyr sløsing med ressurser, er som regel også lite miljøvennlig.
Markedsøkonomiens kjerne er at den leder til innovasjon. Konkurransen får bedriftene til å forsøke å gjøre noe bedre eller mer effektivt. Men forutsetningen for at de skal ønske å gjøre noe bedre, er at de har en mulighet til å lykkes. Skal noen vaere villige til å ta risikoen på å tape alt, må de også ha en mulighet til å få gevinst. Og gevinst er bra, for det betyr også økte skatteinntekter til staten.
Stadige forbedringer betyr at vi finner opp smartere måter å arbeide og løse problemer på. Moderne velferdsteknologi ville aldri sett dagens lys uten at markedsmekanismen fikk virke og kommersielle aktører turte å satse. Mine avanserte linser er et resultat av forskning og innovasjon, prøving og feiling, som en enorm mengde kommersielle virksomheter står bak. Noen av dem tapte penger, mens andre tjente mye.
Men innovasjon er ikke bare nye «dingser». Ikke alle innovasjoner i velferdssektoren er like synlige som trygghetsalarmer og rullestoler. Innovasjon er også å gjøre ting på en smartere måte, som for eksempel å organisere tjenestene slik at man får mer tid til samvaer med dem som trenger omsorg og bruker mindre tid på kontorarbeid og kjøring. Slike innovasjoner synes ikke like godt, men de er minst like viktige.
Nei til forbud, ja til mangfold
Et forbud mot å ta ut profitt fra velferdstjenester kan føre til mindre innovasjon og mindre effektiv drift enn vi ellers vil få. Alle de pengene som noen tror at vi sparer ved å forby profitt, kan bli sløst bort, fordi tjenestene skal ytes av monopoler som er mindre utsatt for konkurranse og institusjonell laering.
En annen viktig grunn til å la private få vaere med på å løse velferdsoppgavene, er hensynet til kapasitet. Den demografiske utviklingen gjør at det blir stadig flere eldre som vil trenge ulike tjenester, og da må både familier og frivillige, kommuner og kommersielle, bidra. Vi trenger et mangfold av arbeidsgivere for å kunne rekruttere alle som trengs.
En debatt for og mot profitt er til lite hjelp dersom vi ønsker å gi borgerne best mulig tjenester og bruke ressursene effektivt. Vi bør heller diskutere hvordan vi skal styre dette feltet for å unngå store feil og få best mulig resultater. Hvis overskuddene i en privat bedrift over tid er unormalt høye, kan det vaere tegn på at konkurransen er for svak. Hvis en kommune over tid bruker mer penger på barnehager eller sykehjem enn private gjør, kan det vaere et tegn på offentlig sløsing. I begge tilfeller bør det vurderes om rammebetingelsene og styringen er for dårlig.
Offentlige kan laere av private
Både offentlige og private virksomheter kan bli tungrodde og ineffektive. I private bedrifter vil det gå utover overskuddet eller føre til at de taper anbud eller går konkurs. Det gjør at de har sterke incentiver til å unngå at det skjer. For politikere, som er de øverste lederne og «eierne» i offentlig sektor, er det mye vanskeligere, fordi virksomhetene ikke kan bli utkonkurrert.
Litt konkurranse kan synliggjøre muligheten for effektivisering. Nye Veier AS er et selskap som er heleid av det offentlige, og som ble heftig kritisert av opposisjonen da det ble opprettet. Men selskapet har nå vist at det er mulig å bygge veier raskere og mer effektivt. Nå sier Veivesenet selv at de har laert av dette og har hatt godt av konkurransen.
Borgernes beste er viktigst
Velferd og veier er ikke det samme. Men alle virksomheter som vil, kan laere noe av andre og gjøre det litt bedre enn de gjør det nå. Det viktige er ikke om de er offentlige eller private, men om incentivene driver dem i riktig retning – til bedre tjenester for borgerne.
I Norge har vi lang og omfattende erfaring med at private naeringsdrivende, som er avhengige av å tjene penger, får betalt av det offentlige for å selge produkter eller utføre tjenester for det offentlige. Vi bruker private leverandører fordi de kan levere billigere og/eller bedre tjenester, fordi det offentlige ikke greier å gjøre alt selv, fordi et mangfold av tilbydere gir mer innovasjon og større valgfrihet for brukerne, og fordi mange foreldre, pasienter og pårørende er fornøyde med private barnehager og sykehjem.
Slik bør det fortsatt vaere. Hvis private kan tjene penger på å levere mat til sykehjemmet, bør de også kunne tjene penger på å servere mat på sykehjemmet.
Hvis private kan tjene penger på å levere mat til sykehjemmet, bør de også kunne tjene penger på å servere mat på sykehjemmet