Da trenerpappaen så 5000-meteren i EM på nytt klokken to på natten, strigråt han i ti minutter helt alene
Nå kommer Gjert Ingebrigtsen (52) med bok om oppveksten, familien og barneoppdragelse.
– Det var så sterkt, det var så overveldende, det var det ultimate utslaget av enhet, en familie som holder sammen og gir alt for hverandre, forteller Gjert Ingebrigtsen og ser rett frem.
Han er blank i blikket.
– Jakob strakk ikke uten en hånd til Henrik for å gi en overlegen high five under løpet – slik mange tror. Lillebroren strakk ut en hjelpende hånd til storebroren, kan du tenke deg, Jakob ga av sin egen selvtillit og fikk Henriks karriere på skinner.
Boken kommer i oktober
I slutten av oktober deler trenerpappaen sin ufiltrerte historie fra sin oppvekst som barnearbeider i Båtsfjord via egen familie, barneoppdragelse og trening i boken Kunsten å oppdra en verdensmester.
For familiemannen Gjert Ingebrigtsen tenker ikke på aeren, dobbelt EM-gull til Jakob og sølv til Henrik, når han forteller om gledestårene. Det var ikke det som rørte.
EM-gullet på 5000-meter kjentes fantastisk, så klart. Men det var Jakobs sjenerøsitet og omsorg for broren som fikk trenerpappaen til å strigråte alene på hotellrommet i Berlin den natten da alle andre ville ta del i suksessen.
I Berlin tok 17-åringen gull på 1500-meter og 5000-meter. Han var suveren da Filip ble skadet, så suveren at han kunne dra en skaderammet Henrik tilbake i verdenstoppen.
– Han delte av sin selvtillit
– Jakob kunne gått selv, han var overlegen på 5000-meter, han kunne løpt fra alle. I stedet hentet han Henrik frem til seg flere ganger. Han så etter ham, ventet, så på nytt, ventet, mante og snakket ham frem.
– Da det var 370 meter igjen, sjekket han en siste gang at han hadde Henrik med, så økte han farten gradvis med storebroren like bak før han stakk alene på oppløpet da han hadde forsikret seg om at Henrik fikk sølv.
– Det er ekstremt, det bildet der, det er familie. Det signalet fra Jakob, nå følger du meg. Det rører kolossalt som far, gjentar Gjert Ingebrigtsen.
Han kjenner det fortsatt, langt inn i sjelen.
– Lillebroren fikk Henriks karriere på skinner etter to års skademareritt. Han fikk gitt ham troen på seg selv.
De knallharde diskusjonene
Henrik Ingebrigtsen er tilbake i det gode selskap. Men det har vaert beintøft. Det har vaert knallharde diskusjoner mellom trenerpappaen og eldste løpersønn på vei tilbake.
Gjert Ingebrigtsen har stått på sitt opplegg, han har garantert Henrik at han skulle komme tilbake i verdenstoppen, 27-åringen har tvilt, skjelt og bannet og deppet, men trenerpappaen har ikke gitt etter.
Han har stått på sitt, ekstremt treningsarbeid uten unnasluntring. Den leksen laerte Gjert Ingebrigtsen som barnearbeider hjemme i Båtsfjord.
Han gikk den harde skolen. Det kommer frem i boken hans, ført i pennen av litteraturforsker Frode Saugestad.
– Jeg er ikke i sminkebransjen, humrer Ingebrigtsen senior og forsikrer at boken blir en usensurert historie.
– Tone (kona) har lest noen kapitler. Det handler om meg, min oppvekst, min barndom, vår familie, vår måte å oppdra barn på.
– Jeg vil ikke støte noen, hverken mine egne eller andre, men dette blir aerlig. Familien kjenner til prosjektet, guttene er sunt skeptiske, men jeg legger listen. En dag vil de sikkert skrive sine egne bøker, sier Ingebrigtsen og innrømmer at det blir spennende lesing, ikke minst for ham.
Pennefører Frode Saugestad er nordlending som Gjert, han kjenner mentaliteten.
– Jeg har sagt ja til prosjektet. Da er holdningen at jeg må leve med måten han ser meg på. Han har frie tøyler. Men, ja, jeg er spent, erkjenner Gjert Ingebrigtsen.
Roser alenemoren
Gjert Ingebrigtsen vokste opp i Finnmark før han etter hvert slo seg ned på Vestlandet.
– Jeg vokste opp under trange kår, uten far og med mor som jobbet dobbelt og trippelt for å gi oss barna en best mulig start på livet. Hun slet kolossalt, og vi led aldri noen nød, vi hadde en god barndom, minnes Ingebrigtsen.
– Jeg var tidlig i arbeid, på fiskebruket, og jobbet akkord før jeg fylte ti, ble tatt ut av skolen et par uker i strekk, barnearbeid, klart det. Men sånn var det, ikke noe galt i det.
Gjert Ingebrigtsen er moren evig takknemlig for den innsatsen hun gjorde og gjør. Han har tatt med mye laerdom derfra.
– Tone har mye av den samme ballasten. Hun har klart seg selv fra hun var 15 år, og etter at vi stiftet familie i ung alder, har vi oppdratt barna etter beste evne.
– Vi står fjellstøtt i norsk kultur og tradisjon slik vi laerte selv i barndommen. Vi har aldri sjekket normer, vi har aldri lest eller fulgt en bok. Vi har aldri snakket med en ekspert, ikke om noe, understreker Gjert Ingebrigtsen.
Det røyner på
Selv mener han at han har endret seg på noen områder. For eksempel å finne ut at det er bra for guttene å ha kjaerester, slik at de kan koble av. Slik har det ikke alltid vaert.
– Alle endrer seg. Det blir mye prøving og feiling når du skal trene noen som har ekstremt høye mål, sier han.
Men Gjert Ingebrigtsen innrømmer at det røyner på enkelte ganger. Han kjenner rivningene mellom den beinharde treneren og den ytterst følsomme pappaen, han kan ikke få rost kona Tone nok for hennes rolle i dramaet.
– Noe rett må vi ha gjort, smiler han. – For vi blir ikke kvitt dem, huset vårt er fullt hele tiden. Henrik har flyttet ut, men er der hver eneste dag med kone og barn. Tone skal ha aeren, hun er ekstremt flink til å lage et godt hjem. Sånn er vi vokst opp, familien er limet, familien som bryr seg om hverandre.
– Derfor kom reaksjonen og gråten så kraftig da jeg så det Jakob gjorde for Henrik i Berlin, gjentar Gjert Ingebrigtsen.
egil.naerland@aftenbladet.no
Denne artikkelen har stått på trykk i Stavanger Aftenblad tidligere i uken
Vi blir ikke kvitt dem, huset vårt er fullt hele tiden. Henrik har flyttet ut, men er der hver eneste dag med kone og barn. Gjert Ingebrigtsen om barna Jeg vokste opp under trange kår, uten far og med mor som jobbet dobbelt og trippelt for å gi oss barna en best mulig start på livet Gjert Ingebrigtsen om oppveksten i Finnmark