Parykkteater på trampoline
En farse skal tradisjonelt ha fem til syv dører. Her er det ingen dører, men mange trampoliner og et scenerom av parkettmønstrede og støtdempende gummimatter.
Rollefigurene kommer altså hoppende og sprettende og ramlende inn i stedet for gående, løpende, snublende.
Gled deg, pappa ...
Forestillingen er en oppvisning i hvilke fysiske krav som stilles til skuespillere, og i dansken Jens August Willes regi foregår alt i høyt tempo med stor presisjon, stilmessig gjennomført fra først til sist. Scenografi-, maske- og parykkavdelingene har både julaften og 17. mai.
Alt er kolossalt overdrevet og forstørret, på stigende kurs i andre akt. En stumfilmsekvens mot slutten tar helt av og får den mest skeptiske til å le. Slik glemmer man underveis hva alle de forutsigelige forviklingene, forvekslingene og forulempingene handler om, og det er fint, for «handlingen» er så avsindig gammeldags at det beste er å glemme den helt, allerede på forhånd. Kanskje hjulpet av et glass eller to.
Noe i teater kan og skal riktignok vaere blott til lyst. Men hvilken lyst? Denne er ganske støvete: et ungdomsfeiltrinn, åpenbart delt av alle byens herrer, med tivolidanserinnen Den spanske flue (den gang ansett som et afrodisiakum) fører – eller fører ikke – til et barn. Hvem er faren?
Ensemblet går helhjertet og utrettelig inn i overdrivelsenes detaljer, godt hjulpet av barter og hår, som synes modellert over skurkene i Star Trek. Mens problemene tårner seg opp, holder Kim Haugens sennepsfabrikant Klinke seg fast i sine egne bukser, til slutt helt opp i skrittet, selvfølgelig.
Henriette Faye-Schjøll danser Svanesjøen av kjaerlighetssorg, Ingvild H. Bygdnes ramler overbevisende i trapper, Trond Høvik gjør bokstavelig talt haneben, Helle Haugen – utstyrt med verdens største pupper – eksellerer igjen i det crazy-komiske.
Nils-Ingar Aadne, standupkomiker og skiløper, debuterer godt på teaterscenen som den klomsete assyriologen og beileren Henrik Meisel.
Timingen hans er upåklagelig, og karakteren hans utvikler til og med en viss fasthet underveis. Cornelia Børnick får maksimalt ut av sin stuepike.
Men hvorfor?
Ingen i salen vil kjenne igjen TVversjonen av ABC-teatrets oppsetning av 1990, foreløpig vist 15 ganger på NRK, og det er jo noe.
Denne flua er, aeh, annerledes. Det store spørsmålet er hvorfor den spilles i det hele tatt.