Vil bli stående som en av årets beste
Det er ikke så mange bøker man kjenner en sterk fascinasjon for før man har kastet så mye som et blikk på dem. Mona Høvrings nye roman, hennes fjerde, har vaert med meg i tankene helt siden jeg fikk vite tittelen. I flere uker har jeg gått og mumlet for meg selv: «Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født, fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født.»
Noen vil kanskje mene det er en håpløs tittel, lang og umulig å huske, men kjenn på rytmen, da, på den gåtefulle skjønnheten i utsagnet. Er det et slags svar på et spørsmål vi ikke vet hva er? En forklaring på hvorfor ting er blitt som de er blitt? En frekk og stridig reaksjon?
Briljant prosa
Den sterke følelsen av tiltrekning blir ikke noe mindre når man gir seg i kast med de knapt 130 sidene romanen består av. Fra begynnelse til slutt briljerer Høvring med en prosa som er like enkel som den er potent.
Se bare på denne passasjen fra åpningsscenen:
«På grunn av en liten talefeil jeg har hatt siden barndommen, forveksler jeg uttalen av etternavnet til forfatteren Stefan Zweig med det tyske ordet Schweig – vaer stille. Ikke at jeg er så belest som jeg ønsker, og tysken min er heller skral, men jeg har lenge beundra Zweig, bøkene hans studerer jeg med glupskhet […]».
Og litt nedenfor: «Denne historia begynner med at søstera mi og jeg ankommer en alpelandsby litt utpå ettermiddagen. Det var vinter. Toget stansa ved en stasjon som både dorma og svevde og liksom bød seg fram i sin sjølbevisste høyde over havet.»
Formuleringer som dette utløser et lite skred av forestillinger. Det høres kanskje nyforelsket ut, men jeg vet ikke om noen andre som skriver som Mona Høvring, og det er ikke primaert fordi hun bruker et radikalt bokmål.
Den utsøkte språkbevisstheten har snarere sitt utspring i poesien. Høvring debuterte i 1998 med diktsamlingen IIK!! Ein dialog og har senere utgitt fem lyrikkbøker, senest i fjor kom hun med samlingen Jente med dødninghode. Målt i antall utgivelser er hun med andre ord mer poet enn romanforfatter.
Søskenportrett
Høvring har ofte skrevet om unge jenter, om kjaerlighetsrelasjoner og om angsten for både livet og døden. I årets bok handler det altså om to søstre i begynnelsen av tyveårene, Ella og Martha. Ella er den som fører ordet.
Idet romanen åpner, er søstrene på vei til et hotell langt oppe i fjellsiden: «Det så ut som en gyllen krystallfugl med formidable vinger spent ut i det stupbratte henget.»
Fallerte hotell kan vekke assosiasjoner til alt fra filmer som The Grand Budapest Hotel (Wes Anderson) og The Shining (Stanley Kubrick) til romaner av Agatha Christie. Når det hos Høvring har funksjon som et høytliggende hvilehjem, dit søstrene drar for at Martha skal komme seg etter et sammenbrudd, går tankene lett til Thomas Manns Trolldomsfjellet.
Forestillingens rus
Forfatteren sørger imidlertid raskt for å trekke oss ned på jorden igjen. For den mellomeuropeiske alpelandsbyen beskrevet innledningsvis, viser seg å vaere et produkt av fortellerens forestillingsevne: «Det var som en forvandlingens rus. Jeg forestilte meg en annen epoke.»
Stedet de skal til er altså ikke mer oppsiktsvekkende enn en norsk bygd, «[…] og folka der snakka ikke ubegripelig, de bare snakka på ei egenarta, litt seindrektig dialekt.» Samtidig som passasjen er et eksempel på Høvrings fine sans for komikk, gir den et tidlig signal om at romanen blant annet dreier seg om diktning, fantasi og fiksjon.
Ønsket om frihet
Et enda viktigere spor er likevel frihetstematikken. Innenfor et naermest tidløst univers, der bare noen få markører knytter fortellingen til samtiden, får Høvring maksimalt ut at historien om søskenforholdet og det merkverdige hotellet de to kvinnene besøker.
I en eventyrlig, gåtefull atmosfaere, som aldri føles unødvendig tåkelagt, skriver Høvring, på sitt typisk tilbakeholdte vis, øyeåpnende om begjaer og stridslyst, om tilknytning og behovet for løsrivelse, og om de ulike viljene som bor i fortellerens bryst.
Fremdeles ligger det meste av bokhøsten foran oss, men mitt stalltips er likevel at Fordi Venus … vil bli stående som en av årets beste. Personlig setter jeg den enda høyere enn Camillas lange netter (2013), fragmentromanen Høvring ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for.