Forfatteren som profet og moralist
Det er ikke lenger liv i myten om dikteren som sannsiger og moralsk kompass. Forfattere har sagt for mye rart og feil gjennom tidene. Selve den vidløftige tonen er kommet i miskreditt. Samfunnet har akkumulert så mye kunnskap at forfatteren vanskelig kan slynge ut en uforpliktende analyse. Den frie intellektuelle essayisten er forvandlet til en rimelig sakprosaforfatter.
Ikke alle, da. Den danske forfatteren Carsten Jensen er blant dem som har beholdt troen.
Hans nye bok er full av store ord, besvergelser, ladede bilder og vanvittige generaliseringer. Forfatteren blir profet og moralist. Det er uten tvil patetisk. Merkelig nok er det også befriende.
Tonen i debatten
Kjellermennesker består av 109 kapitler holdt i en miniessayistisk form. Den Dostojevskij-inspirerte tittelen brukte Jensen første gang i en avisartikkel om medlemmer av Dansk Folkeparti.
Han har lenge vaert engasjert i innvandringspolitikk og valgte i vår å skifte forlag da en gammel kamphane ble ansatt som direktør i Gyldendal. Morten Hesseldahl og Carsten Jensen har tidligere kranglet om tonen i dansk innvandringsdebatt, Jensen mener den burde vaere mildere. Tonen i kulturdebatten er han visst ikke like bekymret for, i hvert fall har han nylig kalt Hesseldahl «kronisk inkompetent»og «dansk kulturlivs evige vandrepokal».
Handler om alt
Kjellermennesker utkommer samtidig på Politiken forlag i København og Forlaget Press i Norge. Slike dansk-norske samarbeid er gledelig nok noe som griper om seg. Og Jensen er saerdeles egnet for fellespublisering ettersom han har et stort publikum i begge land.
Selv om den er tynn (150 sider), kan Kjellermennesker sies å handle om alt – eller nesten alt. Og alt begynner med flyktningene.
Jensen tar et heftig oppgjør med reaksjonene på flyktningstrømmen i 2015. Holdningsendringer i den europeiske befolkningen blir utgangspunkt for en hel samfunnsdiagnose, for ikke å si et dystopisk verdensbilde.
Og alt henger sammen med alt: Populisme, internett, ensomhet, Karl Ove Knausgård, Donald Trump, gresk mytologi, identitet, arbeidsliv, drabantbyer, velferdsstaten, bilbranner, turisme, klimakrise. Leseren presenteres for «sannhetens øyeblikk» til høyre og venstre.
Solosang med skrekkeffekter
Jensen synger for det meste solosang – i tråd med idealene for denne skrifttradisjonen. Der han refererer tankene til andre forfattere (Richard Rorty, Peter Sloterdijk, Martha Nussbaum), er det ofte vanskelig å avgjøre hvor kilden slutter og Jensen begynner. Han dikter videre på andres meninger.
Språket er rikt på skrekkeffekter. Jensen skriver at folk må «henrette seg selv» for å passe inn på arbeidsmarkedet. Vi er i ferd med å «oppfylle kriteriene for det verst tenkelige panikkscenario», heter det. Ja – «vredens krefter har sluppet løs».
Aller svakest er Kjellermennesker når den sveipende analysen fylles med tungrodde begreper:
«Arbeidsplassene er truet av outsourcing, automatisering eller kanskje import av billig, uorganisert utenlandsk arbeidskraft, kort sagt globaliseringen. Når arbeidsløsheten rammer ufaglaerte, går den offentlige retorikken frem etter en eliminasjonsmetode som henter ammunisjon i nyliberalismens teknokratiske oppfattede, såkalte nødvendighetens politikk, siden det ikke er noe alternativ til den.»