Tvetydig kampskrift for jenter
er det ingen ting som heter «flink gutt-syndrom»? Hvorfor unnskylder laererne uhøfligheter fra guttenes side med «han prøver nok bare å flørte»?
Dette er en type råd og tekster som vi kjenner fra lignende kamplitteratur, som Verdas viktigaste bok av svenske Nathalie Simonsson og Bullshitfilteret av Oda Faremo Lindholm.
Jentelovens aller sterkeste innslag er kapitlene som kombinerer minner med ettertanke. Sofies problemer med uren hud som 14-åring, kan hun i dag se på med større ro: «Jeg skulle ønske at jeg ikke var så hard mot meg selv. Det fortjente jeg ikke.» Det første samleiet, mensen og problemer under presentasjon i klassen blir også mindre skremmende i ettertankens lys.
Forventet livsfase
Begge forfatterne forteller om sine verste stunder med psykisk sykdom i ungdomsårene; spiseforstyrrelser, tvangsforestillinger og tourette. Begge skriver i jeg-person, helt innenfra datids- og sykdomsperspektivet.
Disse tekstene er tvetydig lesning. Som helhet presenteres boken som en survival guide og en førstehjelpsbok for unge jenter. Men det er ingen survival guide i disse partiene. I sykdomskapitlene er det ingen refleksjon om hva som kunne vaert annerledes, ingen fortelling om veien ut. Ingen ettertanke om hva de ville gjort annerledes i dag.
I et litt større perspektiv kan vi spørre oss hva alle slike sykdomsbekjennelser gjør med kulturen. For Falch og Frøysaa er ikke alene med sine fortellinger. Er bøkene med på introdusere psykisk sykdom som en forventet livsfase? Eller peker de på veier ut av sykdommen? Det skjer ikke her.
Til trøst og inspirasjon
Boka er best når Falch og Frøysaa tar rollen som leserens beste venn og setter vanlige erfaringer inn i likestillingskampen. Jenteloven kan gi trøst og inspirasjon til dagens 16-åringer som trenger å se sine hverdagsproblemer i et større perspektiv.