Felt av fotgjenger

Så skjedde det. I dag morges, i Majorstukrysset:

Jeg på sykkel ned Kirkeveien, etter å ha unngått å bli kjørt ned av to leddbusser som svinger inn på sykkelfeltet for å skifte ut passasjerer, etter å ha unngått å bli kjørt ned bakfra av andre syklister som ikke drømmer om å stoppe på rødt, etter å ha unngått å bli most av taxier som skifter felt med høyt turtall, er det altså en fotgjenger som løper over på rødt for å rekke en buss, som skal bli den som tar meg.

Skuffelsen

Vi støter sammen, jeg velter og sklir et par meter bortover den regnvåte asfalten, pusten er slått ut, albuen, hoften og et ribben verker.

Men verst er skuffelsen: Vi befinner oss i Norge, et velutviklet land med lover og regler. Hva er det vi tar ut i trafikken som vi ikke får utløp for ellers i livet? Hva er det som får oss til å kaste oss ut i trafikken med dødsforakt, både på egen og andres vegne, gå på rødt, sykle på rødt, skifte felt, gasse, vise fingeren, skjelle?

Jeg sykler fra Torshov til Skøyen og tilbake hver dag. På nesten hver tur skjer det et eller annet farlig – andre trafikanter som presser, jeg som feilbedømmer en annens hastighet, manglende tegngiving. Eksemplene er legio.

Komplisert

Trafikkbildet i Oslo er komplisert, sykkelturen min langs Ring 2 krever et høyt oppmerksomhetsnivå. For min del er det ikke snakk om å ha musikk på øret, snakke i telefon eller dagdrømme. Det kreves en tilstedevaerelse i øyeblikket, et naervaer, full bruk av syn og hørsel for å bedømme situasjoner langs veien: biler, busser, syklister, fotgjengere beveger seg på kryss og tvers. Og først og sist har vi trafikkreglene. Overhold dem, så er sannsynligheten så mye større for at vi kommer frem uten kvestelser.

Denne gangen gikk det etter forholdene bra. Fotgjengeren skal vaere lykkelig over at det ikke var en bil som traff henne, jeg er lykkelig for at det ikke var en bil som kjørte på rødt.