Regjeringer bør ikke vaere familieforetak

14 av medlemmene i Solbergs skiftende regjeringsapparat er gift med hverandre. få er vi ikke i dette landet.

Den massivt omtalte Sandberg-saken har virvlet opp flere delikate temaer. Én av problemstillingene denne saken har reist, handler om Sandbergs forhold til sin fraseparerte ektefelle, Line Miriam Sandberg, som er statssekretaer i Helseog omsorgsdepartementet. Ekteparet står midt i en opprivende skilsmisse og har saksøkt hverandre i hver sin tingrett. Mye tyder på at Per Sandberg lot forholdet til ektefellen påvirke måten han valgte å håndtere informasjonsplikten til statsministeren på i forbindelse med den nå berømte Iran-turen.

Selv om man ser bort fra Sandbergs Iran-tur og omstendighetene rundt denne, er det klart at det å ha to medlemmer i samme regjeringsapparat som har en pågående privat konflikt av denne typen, virker uholdbart. Enkelte medier har stilt spørsmål ved hvorfor statsministeren lot begge parter fortsette i Regjeringen såpass lenge etter at situasjonen var kjent, før Sandberg gikk av, men da begrunnet med andre forhold enn dette. Men det finnes et mer grunnleggende spørsmål som også bør stilles her. Var det så lurt å utnevne Sandbergs kone til statssekretaer i første omgang?

Grunnloven forbyr ektepar i regjering

Etter Grunnloven er det forbudt å ha ektepar, søsken og foreldre og barn som statsråder i samme regjering. Det er åpenbare grunner til at slike kjøreregler er fornuftige. Først og fremst av hensyn til at regjeringens saksbehandling ikke skal påvirkes av familiaere bånd, konflikter og andre private interesser. Men kanskje like viktig, at befolkningen skal kunne ha tillit til at statsforvaltningen drives uten hensyn til slike interesser.

Dessuten vil en regjering som ser ut som et familieforetak, støte kraftig mot verdier som ellers holdes høyt i et moderne meritokratisk samfunn. Det finnes mange land der statsapparatet brukes til å dele ut attraktive posisjoner til makthavernes naere familiemedlemmer, men dette er ikke land vi vanligvis sammenligner oss med.

Vi har ingen tilsvarende formelle regler for hvem som kan utnevnes til statssekretaerer og ansettes som politiske rådgivere. Og Solberg har hatt en liberal praksis her, som Dagbladet skrev i en lederartikkel nylig.

I løpet av knapt fem år ved makten har det vaert hele syv ektepar blant statsrådene og statssekretaerene/rådgiverne i Solberg-regjeringen, det vil si at en statsråd er gift med en statssekretaer (to tilfeller) eller at to statssekretaerer/rådgivere er gift med hverandre (fem tilfeller). I tillegg kommer noen par som ikke har vaert gift. I den nevnte lederartikkelen slo Dagbladet fast at dette i hovedsak har gått bra

og fremholder Sandberg-saken som unntaket. Men hva vet vi egentlig om det?

Åpenbart uheldige sider

De samme hensynene som begrunner forbudet mot tette familiebånd mellom statsråder, gjør seg langt på vei gjeldende også for statssekretaerer og rådgivere. Det er mulig at det ikke er behov for formelle regler om statssekretaerers og rådgiveres familiebånd. Som på mange andre områder som handler om menneskelige relasjoner, er det hverken mulig, eller hensiktsmessig å prøve, å regulere seg bort fra alle tenkelige problemer.

Men det krever at slike utnevnelser gjøres med klokskap og på en måte som inngir tillit. Det kan vaere gode grunner til at for eksempel to ektefeller er statssekretaerer, eller at en person som er gift med en statsråd, er statssekretaer eller rådgiver. Mennesker som har politiske tillitsverv finner for eksempel, i likhet med andre mennesker, noen ganger kjaerligheten på «jobben». Men fordi de potensielt uheldige sidene ved slike naere relasjoner er så åpenbare, skulle man tro at man i hvert fall bestrebet seg på å unngå å utnevne ektepar til posisjoner i samme regjeringsapparat.

Tilfellet herr og fru Aanes

Det fremstår også som underlig at mediene ikke har vaert mer opptatt av å rette et kritisk søkelys mot Regjeringens «liberale» holdning til ektefeller. Da davaerende statssekretaer for Erna Solberg, Sigbjørn Aanes’ kone, Maria Hoff Aanes, ble utnevnt til statssekretaer i 2013, fremholdt han i VG at det var «viktig at min jobb ikke ekskluderer for Marias muligheter.»

VG var i den forbindelse bare opptatt av hvordan paret skulle håndtere situasjonen på hjemmebane når begge måtte jobbe så mye. Sigbjørn Aanes kunne forsikre avisen om at begge skulle fortsette å hente og levere i barnehagen. Til dette er det å si at oppfølgingen av Aanes-parets barn ikke var den fremste offentlige interessen i dette scenarioet.

Klokt å vaere så liberal?

At ektefellen din er statsråd eller statssekretaer, bør kanskje ikke vaere et absolutt hinder for at du selv kan bli statssekretaer. Men det bør opplagt heller ikke vaere et argument for at du skal bli det. Det er umulig å foreta en fullgod vurdering av slike utnevnelser utenfra.

Selv om faglige kvalifikasjoner, som det er mulig å vurdere noenlunde objektivt, ikke er irrelevant, er det mange andre hensyn som styrer politiske utnevnelser. Politisk erfaring, hensyn til ulike fløyer i partiene, geografisk representasjon og kjønnsbalanse, for å nevne noe, er ofte viktig. Slik må det nødvendigvis også vaere i et demokrati, og utnevnelsen av statssekretaerer og rådgivere må vaere regjeringssjefens prerogativ. Spørsmålet er imidlertid om det er saerlig klokt å vaere så «liberal» med ektepar i regjering som Solberg har vaert.

Vi er ikke

få

Det er godt mulig at alle statssekretaerer og rådgivere med ektefeller i regjeringsapparatet var de beste kandidatene ut fra faglige og politiske vurderinger. Men regjeringsapparatet består tross alt bare av noen titall mennesker. Hvis det ikke har vaert mulig å unngå at 14 av disse er gift med hverandre, reiser det unektelig noen spørsmål om partienes rekrutteringsbaser. Vi er riktignok et land med få innbyggere. Men vi er ikke så få.