Sambaen i Londons fasjonable Notting Hill er en verdenskjent fargefest. Men historien bak er svart.
Karnevalet i London-området Notting Hill er Europas største. Men det har en svart forhistorie.
Det siste året har to nye tragedier hjemsøkt Notting Hill. Den ene tok livet av 72 mennesker. Den andre holdt på å felle regjeringen.
– Hi mam. What about some jelly shots?
Jamaicanske Brenda (44) byr på vodka blandet med fargerik gelé i plastbeger. Bak henne er paraden i full gang. Glitter, fjaer og sensuelle hoftevrikk. Trailerne med musikkanlegg blåser ørene av deg. Milliardaerene i Notting Hill har forlengst forlatt åstedet. Noen har barrikadert inngangspartiet sitt.
Europas største karneval
Mandag kveld ble karnevalet i Notting Hill avsluttet, etter to heftige dagers yrende folkefest.
Karnevalet er blitt Europas største med over to millioner mennesker i gatene. Mange tiltrekkes av det spektakulaere opptoget, andre av gatefestene, musikken eller de hippe kulissene. Det er også slik sambafesten i Notting Hill «selges» til en hel verden.
Men det finnes også en annen historie. En historie preget av raseopptøyer, fattigdom og nazisme. Karnevalet ble redningen for en bydel i forfall.
Men så skulle to nye katastrofer ramme Notting Hill.
Den ene tok livet av 72 mennesker i fjor. Den andre holdt på å felle regjeringen i sommer.
Et magisk strøk
Filmen Notting Hill (1999), med Hugh Grant og Julia Roberts i rollene, har for all tid udødeliggjort Notting Hill, London-området som ligger i bydelen Kensington and Chelsea. Da filmen kom var renoveringen av området bare så vidt begynt. Men fremstillingen av Notting Hill som en bohemaktig oase med markeder, bruktbokhandlere og uavhengige platesjapper, har limt seg fast på netthinnen til en hel generasjon.
Så ble hippieimaget erstattet av kjendiser, moteskapere og pengefolk. Deretter kom politikerne – som de konservative stjernene David Cameron og George Osborne. De bor begge bor her. Popstjerne Ed Sheeran har strøkets dyreste kåk, til 200 millioner kroner. En toroms går for 15 millioner kroner.
«Down with the niggers»
Kontrastene til etterkrigstidens Notting Hill er nesten ikke til å begripe. I 1958 er området et av Londons mest forslummede områ-
der. Britiske arbeidere har i årene forut fått selskap av et stort antall immigranter fra de britiske koloniene i Karibia.
29. august smeller det. En mobb på naer 400 menn, såkalte «teddyboys», marsjerer gjennom gatene, utstyrt med jernkøller og slakterkniver. Slagordene gjaller gjen- nom gatene: «Down with the niggers» og «Go home you black bastards». Notting Hill-opprøret er blant de verste raseopptøyene i Storbritannia noensinne.
Samtidig med at den karibiske kolonien vokser i Notting Hill, vokser også tilstedevaerelsen av høyreorienterte grupper. I 1958 flytter landets mest beryktede fascistleder, Oswald Mosley, til området. Han holder folkemøter og egger til kamp mot immigrantene.
Mens det koker som verst, holder Claudia Jones, immigrant fra Trinidad og kommunist og aktivist, hodet kaldt. Hun drar i gang et karneval mot hat og rasistisk vold. Det første året foregår det innendørs, men interessen er enorm, og karnevalet flyttes til Notting Hill. Resten er historie.
Windrush
I dag har den store kolonien med immigranter fra Karibia forlengst forlatt Notting Hill. Men noen holder stand. I en gate bak Portobello Road følger Leroy Liburd Waithe (65), venner og naboer paraden litt på avstand. Gleden er borte. Han er en «Windrush».
– Hadde skandalen kommet til overflaten for ti år siden, hadde det vaert opptøyer og ikke karneval i dag. Men nå er vi for gamle. Mange av dem som er hardest rammet, orker ikke ta kampen. Mange er traumatiserte, sier Waithe.
Han kom til Storbritannia fra den karibiske øya Saint Kitts som nyfødt sammen med sine foreldre i 1952. Øyboerne var hovedsakelig slaver hentet fra Afrika. I flere tiår tjente de kolonimakten.
Så hvorfor kom hans foreldre til Storbritannia? Og hvorfor er Waithe en «Windrush»?
En skandale skygger for festen
Andre verdenskrig er over. Storbritannia inviterer innbyggere i Karibias kolonier til å bli med på gjenoppbyggingen av landet. Mange, saerlig menn, hadde allerede tjenestegjort for det britiske
luftforsvaret under krigen. Nå blir de bedt om nok en tjeneste.
Det første skipet som ankommer Storbritannia, er MV Empire Windrush, med 1027 passasjerer om bord. 492 er fra Jamaica, og de fleste bosetter seg i Notting Hill. Mange av dem som er om bord, er barn. De kom med foreldrene sine uten egne pass.
Fatal lovendring
I 1958 regnet man med at over 200.000 immigranter fra Samveldelandene jobbet i Storbritannia. Og i 1971 er anslaget 500.000. Samme år skjer en fatal lovendring. Og senere en skjebnesvanger tabbe.
Lovendringen innebar at innvandrerne selv måtte bevise og dokumentere at de var britiske. De som manglet papirer, fikk beskjed om at var ulovlige innvandrere. Mange mistet jobben og ble nektet helse- og sosialtjenester fordi de ikke lenger kunne bevise at de var britiske statsborgere.
Da innvandrerne først kom, ble de ikke registrert på forskriftsmessig måte. Barn som kom på foreldrenes pass, ble ikke registrert og fikk heller ikke egne pass.
I 2010 ble hele arkivet med landingspassene, selve bevisbyrden for mange av dem som nå må fremskaffe dokumentasjon, ødelagt og slettet av innenriksdepartementet. Det avslører avisen The Guardian, som rullet opp denne skandalen. Den har drevet statsminister Theresa May og innenriksminister Amber Rudd fra skanse til skanse. I april gikk Rudd av.
May overlevde, men får skylden for at Windrush-generasjonens misere. For det var under hennes ledelse, da hun var innenriksminister, hun lanserte det som ble kalt «hostile environment for illegal migration». Politikken gikk ut på aldri å gi innvandrere fred. Det var uanmeldte besøk på arbeidsplassen og hjemme. Det var krav om dokumentasjon. Hadde man ikke det, mistet man retten til sosialhjelp, helsetjenester og oppholdstillatelse. Mange er blitt deportert. De som var på besøk i sitt eller foreldrenes fødeland, fikk ikke returnere til Storbritannia.
«We are all windrush»
– Wow, er det du som står bak underskriftskampanjen? Great to meet you! Vil du ha kylling? Mer ris?
Josephine Peant er markedsdirektør, men under karnevalet selger hun streetfood. Nå har det akkurat gått opp for henne at hun serverer en av dem som har engasjert seg sterkest for Windrushofrene. Aktivist Patrick Vernon er selv windrush, med jamaicanske foreldre som ankom på 50-tallet.
Vernon har sett hvordan skandalen har traumatisert mange av de karibiske innvandrerne, og han kjenner flere av dem personlig.
I vår lanserte han en underskriftskampanje som tok helt av. Naer 200.000 underskrev krav om at alle som ankom mellom 1948 og 1971, må få amnesti og erstatning. Kampanjen krever at regjeringen stopper deportasjonene av dem som mangler dokumentasjon.
– Mange har visst om skandalen, men veldig mange følte seg alene og våget ikke snakke om det. Mange følte seg skyldige. Men med din kampanje våget folk å stå frem. Den ble et vendepunkt, sier Peant mens hun serverer Vernon.
– Så mye smerte
Patrick Vernon har kjempet for flere av ofrene. Paulette Wilson (65), for eksempel. Hun ankom Storbritannia i 1968 og jobbet som kokk i Parlamentet. Hun hadde aldri vaert tilbake på Jamaica. Nå sto hun med et brev som fortalte at hun var ulovlig i Storbritannia og ville bli utvist. To ganger ble hun internert for å bli deportert til et land hun ikke kjente. Men hun slapp unna, takket vaere advokater og kampanjefolk som Vernon.
Eller Dexter Bristol (57). Han døde i juli i år av hjerteinfarkt. Han kom fra Granada i 1968 for å bo med moren, som jobbet som sykepleier. Han ble sparket fra rengjøringsjobben sin i fjor fordi han manglet pass. Han ble nektet sosialtjenester fordi han ikke kunne vise dokumentasjon. Moren mener han døde av stress som følge av problemene han hadde med immigrasjonsmyndighetene.
Vernon samlet inn 60.000 kroner til moren slik at hun kunne betale begravelse og fortsette kampen for sønnen. Det er også opprettet et fond i Bristols navn.
En nattsvart tragedie
Tilbake i karnevalet naermer klokken seg 15.00. Musikken stilner. Dansen opphører. Begge dagene under karnevalet oppfordret arrangørene til 72 sekunders stillhet, for å minnes de 72 som døde i katastrofebrannen i Grenfell Tower i en juninatt i fjor. Den andre katastrofen som rammer Notting Hill det siste året.
Du kan ikke unngå å se tårnet om du beveger deg inn i festivalområdet. Nå er den utbrente blokken pakket inn med grå plast. På toppen vises et grønt hjerte med påskriften «Forever in our hearts».
Beboerne, stort sett innvandrere fra Vest-Afrika, hadde lenge stilt spørsmål ved brannsikkerheten i den 24 etasjer høye blokken. Da blokken ble renovert i 2006, ble det brukt fasadedekning med brennbar kjerne. Den flammehemmende varianten skal ha kostet cirka 2 pund mer pr. kvadratmeter, tilsvarende 55.000 kroner for hele blokken. Brannen er fortsatt ikke ferdig etterforsket.
– Selvsagt er det en sammenheng
– Notting Hill, Windrush, Grenfell Tower. Er det noen sammenheng?
– Selvsagt. Alt handler om immigrasjon, rasisme og diskriminering. Grenfell-tragedien er ikke et isolert kapittel. Like lite som Windrush er det. Dette er én lang historie. Den handler om hvordan politikerne i vårt land behandler de som kommer hit, sier Vernon.
– Det handler om boligpolitikk, sosialpolitikk og lovfestede rettigheter. Og det handler om hvordan politikerne må ta ansvar for de feil som er blitt gjort. Så kampen er for oss alle. Ikke bare de som er rammet av Windrush eller Grenfell, sier Patrick Vernon.