«Boken har en uimotståelig tiltrekningskraft»
Som en av nestorene i hjemlig krim har Unni Lindell med vekslende hell rendyrket sitt spesielle uttrykk. Det kjennetegnes av et våkent blikk for litt skakke og forhutlede eksistenser i velferdssamfunnets randsone, og en ganske så fri flyt av heftige følelser. Det er mye hjerte som rimer på smerte i Lindells samlede verker.
Samtidig kan det tydelig merkes en påvirkning fra mytestoff og eventyrenes skarpt opptrukne motsetninger. Rødhette og ulven er for eksempel en hyppig anvendt bakgrunnsreferanse, og får selskap av en høyt utviklet mørkeredsel og en konsekvent demonisering av naturkreftene.
For Lindell faller skogens mentalhygieniske og kontemplative ro på sin egen urimelighet. Her er det ikke en kvist som knekker uten at dødelige farer truer, og soundtracket besørges av Creedence Clearwater Revival’s «Bad Moon Rising».
Borderline
Alle disse fargesterke ingrediensene er tungt til stede i Dronen. Da skulle man kanskje tro at vi står overfor en gjennomsnittlig Lindell-utgivelse som begrenser seg til repetisjonsøvelser av faste poster?
Boken er imidlertid vesentlig bedre enn som så, og det selv om Lindell gjør noe så krevende som å avsløre den/de skyldiges identitet for leseren lenge før etterforskernes aha-opplevelse.
Den elementaere spenningen blir derfor hovedsakelig knyttet til hvordan og hvor ulidelig sent førstebetjent Marian Dahle og i mindre grad den gamle kjenningen Cato Isaksen, når opp til vårt innsiktsnivå. At dette grepet fungerer så godt, skyldes for en stor del Lindells gehør for saerlig borderline-delen av den menneskelige psyke, hennes uhyggeskapende evner og generelle skriveferdigheter.
Frisk og opplagt
I Dronen virker hun frisk og opplagt og byr på mange fine sansninger, slående billedbruk og visuelt potente beskrivelser, enten handlingen tar oss til Dahles dragehus på Frogner, Postens mastodontiske Østlandsterminal på Lørenskog, eller til det sentrale scenarioet: en nedlagt militaerleir innerst i Maridalen.
I umiddelbar naerhet av denne leiren ble en teltende kvinne knivstukket og drept. Fem år senere, da et dronefirma har etablert seg på stedet, skjer et nytt mord. De drevne plottlinjene etablerer en sammenheng mellom de morbide hendelsene og det norske militaere naervaeret i Afghanistan. I den absolutte sluttfasen går fortellingen inn i et nerveslitende «ung pike i nød»-modus.
Feberhet
Som alltid har Lindell en hang til det overspente, febrilske og feberhete, både forankret i de enkelte personene og som et saertrekk ved den helhetlige skrivemåten. I verste fall resulterer praksisen i en kavete og masete tekst der de språklige elementene står i veien for hverandre og meningsinnholdet er på nippet til å fordampe.
Årets Lindell holder seg allikevel på plussiden med god margin. Det er et veldreid og vettugt melodrama om alt fra freudianske barndomstraumer til bienes sommersverming.
I strømmen av matematisk kalkulerte kriminalromaner, kan det febrilske og feberhete sies å vaere et nødvendig og velkomment korrektiv.