Null luksus for ekspresidenten
Rikdom er for andre ekspresidenter, ikke for Jimmy Carter (93).
Jimmy Carter (94) og førstedame Rosalynn gjemmer restemat i kjølebagen og vasker opp selv.
Tidligere president Jimmy Carter og førstedame Rosalynn lever et nøysomt liv i byen der de ble født for over 90 år siden.
Jimmy Carter gjør seg ferdig med middagsmaten lørdag kveld. Laks- og broccoligryten og kaken ble servert på en papptallerken. Han gliser og sier lekent til Rosalynn, kona gjennom 72 år, «C’mon, kid.»
Hun ler, tar hånden hans, og de rusler forsiktig gjennom naboens kjøkken. Det er fullt av kampanjemerker fra 1976, bilder av verdensledere og et par uåpnede bokser Billy-øl – et brygg fra 1978 som var oppkalt etter Carters bror og ble en kommersiell fiasko. De går ut bakdøren der livvaktene fra Secret Service venter.
Ett glass billigvin hver
Stort sett hver helg gjør de dette i denne lille byen der de begge ble født, han for nesten 94 år siden, hun for nesten 91 år siden. De spiser hos sin venn Jill Stuckey. Der drikker de vann av plastglass og unner seg hver ett glass billig-Chardonnay. Deretter rusler de hjem til ranchhuset de bygget i 1961.
De dynker seg med myggspray, tar hverandres hender og begynner å gå. Presidenten er kledd i dongeribukser og klumpete, svarte sko. Hun går for første gang med stokk.
Den 39. presidenten i USA lever beskjedent. Dette står i skarp kontrast til etterfølgerne som har forlatt Det hvite hus for å omfavne en annen type makt: rikdom.
Selv de som ikke var velstående fra før, som Bill Clinton og Barack Obama, har tjent titalls millioner av dollar på en drøss tilbud fra privat sektor.
Da Carter forlot Det hvite hus etter en omtumlet periode, knust i 1980-valget av Ronald Reagan, vendte han tilbake til Plains. Denne lille biten av peanøtt- og bomullsland har fortsatt en fattigdomsrate på 40 prosent.
Klandrer ikke andre
Den demokratiske ekspresidenten bestemte seg for ikke å ta lukrative styreverv eller holde dyre foredrag. Han sier han ikke «ville tjene penger på å ha vaert i Det hvite hus».
– Jeg ser ikke noe galt ved det. Jeg klandrer ikke andre for å gjøre det. Det var bare aldri min ambisjon å bli rik, sier han.
Carter var 56 da han gikk av. Peanøttproduksjonen var satt bort til en stiftelse i presidentperioden. Den hadde da en gjeld på 1 million dollar, så han måtte selge.
– Vi trodde vi skulle miste alt, sier Rosalynn.
Skriver bøker i garasjen
Med inntekter fra en rekke bøker og en presidentpensjon på 210.700 dollar – ca. 1,7 millioner kroner – klarer paret seg uansett fint. Bøkene hans er likevel ikke de kassasuksessene som senere presidenter har utgitt. Han skriver dem i husets ombygde garasje.
Carter er den eneste presidenten i moderne tid som har vendt tilbake for godt til sitt gamle hjem. Ranchhuset med to soverom er taksert til 167.000 dollar, mindre enn de pansrede Secret Service-bilene som er parkert utenfor.
Mens andre ekspresidenter flyr privatjet, noen gang utlånt av rike venner, flyr Carterparet med rutefly.
Brukte sovesofa
Det føderales regning for Carter er på 456.000 dollar året – under halvparten av hva senere presidenter koster. Ikke engang helsestell er dekket av staten. Da må man ha vaert føderalt ansatt fem år. Carter fikk bare fire i Det ovale kontor.
Føderalstaten betaler også for et kontor i Carter-senteret i Atlanta, Georgia. Paret kunne ha bygget et forseggjort lokale med bolig. I stedet har de i årevis en uke hver måned sovet på sovesofa her. Nå har de nylig installert et sengeskap.
Onkel Buddys butikk
Carter blir spurt om noen fremtidig ekspresident noen gang vil leve som ham – saerlig i en tid der mannen i Det hvite hus skryter av å vaere milliardaer.
– Jeg håper det, men jeg vet ikke, sier han. Småbyen Plains er som et levende Cartermuseum. Butikken som en gang var eid av Carters onkel Buddy, selger Carter-effekter og kuler med peanøttsmør-is. Gården han vokste opp på, er tatt vare på slik den var i 1930-årene, uten strøm og innlagt vann.
Kreftfri etter behandling
For tre år siden kunngjorde han en alvorlig kreftdiagnose og lot til å ta farvel. Men etter stråling og cellegift sier Carter at han nå er kreftfri.
Carters ganglag er i disse dager litt ustødig, men hver dag tar de to seg en spasertur – gjerne ned Church Street, hovedgaten i Plains. Der har de ruslet siden 1920-tallet. Carter sier stedet har formet ham og sådde frøene til holdningen om rasemessig likestilling. Oppveksten på en gård under den store depresjonen, sier han, har gjort ham uhøytidelig og nøysom.
Bar koffertene selv
Mange mislikte hans sparsommelighet da han var i Det hvite hus. De mente han fjernet noe av glansen ved embetet når han bar sine egne kofferter inn i Air Force One og nektet avspilling av presidentsangen «Hail to the Chief».
Carters presidentperiode, fra 1977 til 1981, blir ofte husket for bensinkøer og gisselkrisen i Iran. Han er mest stolt av arbeidet for fred og menneskerettigheter, blant annet fredsavtalen mellom Israel og Egypt og USAs normaliserte forhold til Kina. I 2002 fikk han Nobels fredspris.
– Trump en katastrofe
Carter har ikke sagt mye om president Donald Trump, men holder denne gangen ikke igjen.
– Jeg synes han er en katastrofe. Saerlig med tanke på menneskerettigheter og lik behandling av mennesker, sier han.
– Det verste er at han ikke snakker sant. Det ødelegger alt, sier Rosalynn.
Carter sier hans far laerte ham at aerlighet er avgjørende. Dette ble forsterket ved sjøkrigsskolen, der elever kan bli utvist for den minste løgn.
Han tror likevel amerikanere vil vende tilbake til at noe er riktig og noe annet uriktig, at noe er anstendig og noe annet er uanstendig, og at noe er sant og noe annet er løgn.
– Men jeg tviler på at det skjer i min levetid, sier han.
Traff kona i kirken
I gaten peker han ut metodistkirken i Plains, der han på permisjon fra sjøkrigsskolen en kveld la merke til Eleanor Rosalynn Smith. Han ba henne ut og tok henne med på kino. Neste dag sa han til moren at han skulle gifte seg med Rosalynn.
– Jeg visste ikke om det før mange år senere, smiler hun.
De blir spurt om de ønsker seg noe de ikke har.
– Jeg kan ikke komme på noe, sier han og spør henne:
– Hva med deg?
– Nei, jeg er lykkelig, sier hun,
– Vi føler oss hjemme her. Folk her i byen vil ta vare på oss hvis vi trenger det, sier han.
Har valgt ut gravsted
Når de kommer til sin eiendom, tar de til høyre og krysser en gressplen mot huset. I en skråning ved en dam peker de ut et piletre. Der skal de begraves med beskjedne gravsteiner. De vet at gravstedet vil trekke turister og bidra til den lokale økonomien.
Huset ligger bak et gjerde som en gang sto rundt Richard Nixons hus i Florida. Huset er umoderne, men hjemmekoselig og komfortabelt. Da de nylig pusset opp, rev de to selv en vegg.
På kjøkkengulvet står en kjølebag med presidentseglet. Carter sier de bruker den til restemat.
De har ikke kokk og lager ofte mat sammen. Blant annet lager de sin egen yoghurt. Mens The Washington Post er på besøk en sommermorgen, står hun og lager pannekakerøre som hun tilsetter blåbaer plukket på eiendommen.
Han steker dem på en takke.
Så vasker han opp.
Norsk enerett: Aftenposten