Hvorfor går ikke mobbetallene ned?

I fire av fem tilfeller gjør ikke skolene nok for skolemiljøet, ifølge tall fra fylkesmannen. Kunnskapsministeren trekker frem raskere hjelp til utsatte elever, mer fokus på forebyggende arbeid samt mobbeombudsordningen som viktige satsinger. Ingen er uenig i disse tiltakene. Det er en selvfølge at det må finnes et handlekraftig og kunnskapsrikt støtteapparat rundt skolene og elevene.

Tør jeg påstå at det nødvendigvis ikke er her skoen trykker? Kan vi snart løfte debatten et hakk videre?

For det tallene gjenspeiler, er at mange skoler i beste mening og ut fra gitte normer iverksetter mangelfulle tiltak som i verste fall forsterker problemene.

Hvor var politikerne?

Under hovedarrangementet «Hvorfor går ikke mobbetallene ned?» under Arendalsuka ble mobbeproblematikken satt inn i et større kontekstuelt perspektiv som pekte på hvordan barns adferd påvirkes av familie-/skolekultur og samfunnsforhold. Men hvor var politikerne? Seks av partiene på Stortinget manglet. Evner vi ikke å sette skolemiljø inn i en kontekst hvor politikk faktisk betyr noe mer enn lovgivning? De store endringene i historien er blitt til gjennom flytting og reetablering av normer. Men en debatt om hvilke normer som direkte og indirekte preger skolens saksbehandlings- og beslutningsprosesser, og hvordan politikk påvirker dette, er påfallende fravaerende.

Forblir mobbetallene stabile når skolen individualiserer problemer hos enkeltelever som en følge av at elevene måles i et system som forsterker individfokuset, i et samfunn som ikke tolererer annerledeshet så mye som vi liker å tro?

Er elevenes egen evne til tilpasningsdyktighet blitt et for viktig premiss for skolemiljøet, fordi de som ikke finner sin plass, kanskje står i veien for noe annetskolen skal oppnå og påvirker hvilke hensyn som skal veie tyngst?

Dét er i så fall noe helt annet enn at skolen med viten og vilje handler moralsk galt, slik man skulle tro er tilfelle når man lytter til politikerne. «Skolene må skjerpe seg» har like lite for seg å si som «elevene må skjerpe seg».

Politikerne påvirker normene

Det er gjennomgående i saker vi hører om i mediene, at skolene opplevde å handle etisk forsvarlig og i henhold til loven, for eksempel ved å vise til programmer eller metoder de benyttet seg av. «Vi forsøkte alt». Når det ikke gikk, var det kanskje elevene (eller foreldrene) – ikke metodene – det var noe galt med?

Det gjelder ikke bare skolemiljø, men også spesialundervisningen, de to henger åpenbart sammen. Når hensynet til elevene, foresatte, ansatte, økonomiske forhold og resultater legges i vektskålen, er det etikken som påvirker utfallet. Normene påvirker etikken. Politikerne påvirker normene gjennom politikk og gjennom å ha makt og status nok til å bestemme verdier. Ergo, politikk betyr mye for mobbeproblematikken.

En debatt om sammenhengen mellom politikk, normer og skolemiljø er langt på overtid og ikke ulikt førstedamens antimobbesatsing «Be Best» står mange politikere igjen ute i skolegården etter at det har ringt inn, mens vi andre har startet timen for lengst.