Komikken dreper frykten
Macbeth er spådd at han skal bli konge av Skottland, og blir egget av sin kone til å hjelpe skjebnen på vei. Ett drap unna, og han har tronen.
«Sleep no more,» sier Macbeth i en av Shakespeares mest ikoniske linjer. Han har dømt seg selv til evig søvnløshet. Hvorfor begynner publikum da å le?
Fungerer ikke som tragedie
Jeg tror det er en konsekvens av to store problemer med denne oppsetningen. Det ene er at det ikke etableres en sympati med Macbeth i stykkets første scener. Dermed blir ikke fallet stort nok hverken overfor vennene hans – eller oss som sitter i salen. Skuespiller Preben Hodneland er god til å formidle teksten og gir Macbeth et menneskelig og hverdagslig uttrykk.
Men de mange vendepunktene i teksten er ikke tydelige nok. Vi forstår ikke at han både blir skremt og tent av heksenes spådom om kongemakt. Vi ser ikke kjaerligheten mellom han og Lady Macbeth (Ingeborg Sundrehagen Raustøl), og heller ikke det opprinnelige tillitsforholdet til kameraten Banquo (Petter Winther).
Han viser oss aldri at han kunne valgt annerledes. Dermed blir Macbeth et menneske vi ikke føler med.
Pantomime eller hyllest?
Den andre grunnen til at latteren pipler som en lekk kran, er at regissør Peer Perez Øian har en uklar kontrakt med publikum. Det er vanskelig å forstå hvor han vil. Da liket til Duncan blir funnet, spiller ekteparet Macbeth komisk pantomime. Macduff på sin side, har et ekko i mikrofonen sin, liksom for å understreke det melodramatiske. Mens Malcolm sørger psykologisk realistisk over sin drepte far.
Regivalgene er ikke helt konsekvente. Noen ganger virker det som at Øian vil ha en renskåren oppsetning med tekst og ansikt mot publikum. Andre ganger legges det opp til en teaterlek eller en overdreven spillestil. Starten er tidløs, men midtveis er vi så langt inne i Gudfaren-estetikken at vi tror det hele er en slags hyllest til Francis Ford Coppola.
Mye er bra
Det er synd at helheten faller sammen, for stykkevis og delt er det mye som er bra. Scenograf Etienne Pluss har utstyrt ensemblet med rutete bukser, som er et grunnkostyme uansett karakter. Scenerommet er et speilblankt gulv, foran en scene innrammet av lysstoffrør. Det gir både assosiasjoner til makt og mange muligheter til spill-i-spillet. Koreograf Magnus Myhr lar heksene, tre skallede ballerinaer, vaere en del av naturen. Kanskje er de en luftspeiling, kanskje et bilde på Macbeths døde barn.
Snytt for tragedien
Flere skuespillere har godt håndlag med teksten, men den eneste som får oss til å føle frykt er Petter Winther i rollen som Banquo. Han får hvert ord ut til salen med en avslappet intensitet og tilfører stykket en naturlig munterhet. Bankettscenen, der Banquo spøker for Macbeth, er selve høydepunktet i denne oppsetningen. Her danser Banquo triumferende med seg selv, mens vi i salen tenker på heksenes spådom om dem begge.
I en annen scene puster Lady Macbeth frem ondskapen inne i seg selv, etter å ha lekt med en spilledåse som ligner på heksene. Disse to sceneøyeblikkene er virkelig spennende. De har en slags mystisisme som tar Shakespeares myter på alvor. Men så varer det så kort. Stykket går inn i en mer forvirrende komedie. Inn i en haltende, gravalvorlig minimalisme. Noen begynner å le. Andre sitter stille under den stående applausen. Sammen er vi snytt for en tragedie.