Hva betyr radikalisering?
Radikalisering er blitt assosiert med terror slik at det tolkes som negativt å vaere radikal.
Debatten om muslimer og innvandring drukner snart. Mer enn 60 prosent av utenriksstoffet handler om muslimsk terror, IS, fremmedkrigere og radikal islam. Altså er den saken «grei», og med andre ord har vi godt av å forstå litt mer av hva dette gjør med oss. Derfor ble min forskning rettet mot majoritetsungdommers tolkning av et av tidens mest (opp) brukte begrep: «radikalisering».
Sunne samfunnsendringer
Radikal fra latin (radix) betyr «til roten». Slik jeg tolker det, handler det om å gå til roten av et problem for å kunne gjøre en endring. Hverken terror eller vold er en del av ordets opprinnelse. Det er vanskelig å pusle sammen «radikalisering», men en av brikkene viser oss Londonbombene i 2005.
Da gikk det opp for europeiske ledere at terrorisme like gjerne kan oppstå blant egne borgere. På denne måten får begrepet assosiasjoner til terror, som igjen bidrar til en tolkning om at å vaere radikal, er negativt. Dette blir faktisk veldig feil. Nettopp radikale bevegelser har presset på for sunne samfunnsendringer. Derfor er det av verdi å spørre: Hvor mange ganger har du gjort en vurdering av begrepet «radikalisering»?
Regjeringens definisjon
Norges borgere har selvsagt (?) tillit til Regjeringen. Det er uvurderlig viktig å anvende den makten til å gi en helhetlig oppfatning av svaert sammensatte prosesser, at vi blir oppdaterte og derfor unngår stigmatisering. I Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme opererer de med følgende definisjon: «prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå sine politiske, ideologiske eller religiøse mål».
At begrepet kobles direkte opp mot vold, viser hvor uklar definisjonen er. Heldigvis skal laereplanene ruste elever til å tenke kritisk rundt begreper, men hva er det som ikke blir gjennomført når samtlige av den ressurssterke ungdommen jeg samtalte med, knyttet radikalisering til muslimer og terror?
Da jeg spurte dem om deres tanker rundt å anvende begrepet «radikalisering» i forebyggingsarbeid, hånflirte de. Den ene utbrøt: «Vi kan jo ikke kalle noe for fotball mot radikalisering – det er jo helt teit!» Hvorfor, spurte jeg? «For da er det jo ingen av dem som føler seg truffet som tør å komme!» Logisk? Jeg synes nok det. Å bli stemplet som radikalisert er ingen spøk.
Selvoppfyllende profetier
Hvorfor har vi ikke kommet lenger innen forebyggingsarbeid? Kjenner vi ikke nok til kraften i selvoppfyllende profetier? Begrepshistorikere hevder at ord har så mye makt at de til slutt bidrar til å forme en virkelighet.
Ungdommens virkelighet dreies i en retning de selv blir frustrerte over å oppdage. Dét synes jeg sier en hel del om mediene og språkets makt. Hvordan kommer vi til bunns i holdninger som dannes i gråsonen av unyanserte definisjoner? Som de selv foreslo: «Det må vaere rom for en åpen og aerlig samtale – uten sensitivitet. Hvis ikke er det håpløst å komme til kjernen av hva problemet er». Det kan neppe sies klokere.