Ministeren fraskriver seg ansvaret
Barneministeren uttalte seg i onsdagens avis som om hun har foretatt en komparativ studie av verdens barnevernstjenester når hun blant annet hevder at norsk barnevern er best. Videre mener hun at resten av verden vil se til Norge fordi vi splitter så mange familier, og at dette er et slags pionérarbeid som kan sammenlignes med 70-tallets likestillingskamp.
Sammenligningen er naermest komisk. Det skjedde aldri at tunge aktører nasjonalt og internasjonalt arrangerte protestmarsjer og kritiserte den norske likestillingen. Det får meg til å stille følgende spørsmål til ministeren: Hva er det som tilsier at feilene i norsk barnevern er noe resten av verden vil takke oss for?
Kunnskapsløshet
Ministerens syn på feil og mangler i egne rekker synliggjør hvorfor det er vanskelig å forbedre dagens system. Det er i beste fall navlebeskuende. I verste fall vitner det om omfattende kunnskapsløshet. Det er berettiget å stille spørsmål ved hvilken virkelighet ministeren lever i. Vet hun hvor mange familier som splittes uten at det er snakk om rus, vold eller alvorlig psykisk sykdom? Er hun kjent med at Norge, mot foreldrenes vilje, overtar omsorgen for ca. 18 prosent av barna som kommer i kontakt med dem, mens tilsvarende tall i Sverige og Danmark er ca. 11 prosent og 4 prosent?
Hun konstaterer at hun er kjent med at det begås grove feil, men at hun som ansvarlig minister nekter å ta ansvaret for feilene der enkeltpersoner står bak. Det burde vaere unødvendig å påpeke at som ansatt i barnevernstjenesten representerer man etaten også de gangene man gjør grove feil. Familier som mottar hjelp fra barnevernet, er i det vesentlige samfunnets minst ressurssterke. Det siste de trenger er en minister som ikke vedkjenner seg at det er problematisk at de utsettes for urett.
Radikal holdningsendring
Samtidig som ministeren fraskriver seg ansvaret for feilene som begås, er hun freidig nok til å bekrefte at det er igangsatt et «historisk kompetanseløft» for barnevernet. Således vedgår hun likevel at dagens situasjon er lite holdbar, uten å fornaerme etaten som sådan. Det kan imidlertid ikke lenger herske noen tvil om at barnevernstjenesten trenger er en radikal holdningsendring.
Barnevernspedagogene må innse at de kan ikke hjelpe et barn uten å hjelpe den familien barnet er en del av.