Slaget om Lofoten er over. Den neste kampen kan stå enda lenger nord.
Debatten om oljeboring i Lofoten har tatt mye oppmerksomhet fra andre saker. Nå er spørsmålet hva som vil fylle tomrommet.
At Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe) skulle bli åpnet for oljeboring har lenge vaert lite sannsynlig. Småpartiene har vunnet frem med sine krav både i Ap- og Høyre-ledede regjeringer.
Likevel har saken fortsatt å prege debatten, og Norges nye oljeog energiminister Kjell-Børge Freiberg (Frp) varsler at han skal fortsette å holde saken varm.
Han kan få det tøft. For én ting ble klart under dagene på oljemessen i Stavanger i forrige uke: Det var knapt noen der som oppriktig trodde at dette var en kamp som kunne vinnes lenger. Heller ikke dem som fronter den utad. Mange regner med at Arbeiderpartiets pågående snuoperasjon vil endre hele dynamikken i debatten.
Skuffelse over ringvirkninger
Veien hit har vaert kronglete. Aps gamle vedtak om konsekvensutredning ble i fjor gjort om til et kompromiss der noen områder skulle vernes, mens andre kunne utredes for oljevirksomhet.
Enigheten varte imidlertid ikke lenge, og i løpet av det siste året har store deler av Nordland Arbeiderparti snudd. 9 av 11 lokallag er nå imot. Et nytt fylkesvedtak kan komme allerede i høst. Når det tilsynelatende ikke engang er oppslutning om oljeutvinning i fylket der virksomheten skal finne sted, er løpet trolig kjørt.
Alt fra Lofotens voksende turistindustri til skuffelse over ringvirkningene fra oljenaeringen andre steder i nord, trekkes frem som forklaringer på det siste årets helomvending. I tillegg er noen lokalpolitikere enkelt og greit lei av usikkerheten debatten skaper. De vil ha en avklaring for å vite hva de skal forholde seg til.
Lofoten har vaert lynavleder
I Arbeiderpartiet er det dessuten et håp om at en avklaring kan skape mer ro rundt olje- og miljøpolitikken. Andre er med god grunn skeptiske til dette, for det er langt fra klart hva som vil skje med oljedebatten i Norge når LoVeSe-spørsmålet er begravet.
Flere peker på at striden har fungert som en lynavleder. Det å holde debatten varm så lenge har gjort at annen utbygging er gått mer under radaren. For eksempel er det blitt åpnet store områder i Barentshavet uten at det fikk samme nasjonale oppmerksomhet.
Før oljemessen i Stavanger advarte davaerende olje- og energiminister Terje Søviknes om konsekvensene av å gi opp kampen om boring i Lofoten. «Hvis miljøbevegelsen vinner denne, vil fokuset raskt flytte seg til Barentshavet», sa han til Bloomberg.
I samme artikkel uttaler Greenpeace-leder Truls Gulowsen at LoVeSe har satt andre debatter på hold. Gulowsen varsler at han er «klar for å fokusere fullt og helt på å redusere utslipp og beskytte andre områder med en gang Lofoten er varig vernet».
Boring mot dårlig samvittighet?
Det finnes også dem som tror på en annen dynamikk, drevet frem av en slags samvittighetsgjeld hos de store partiene. En beslutning om ikke å konsekvensutrede Lofoten vil innebaere en kjempeseier for AUF og et stort tap for oljenaeringens sterkeste støttespillere i Arbeiderpartiet, blant annet deler av fagbevegelsen. Kritikerne frykter at beslutningen vil rokke ved Aps stilling som industriparti. Det kan føre til krav om at partiet fortsatt viser at det støtter last og brast opp om oljenaeringen. Kanskje vil det til og med fungere som en brekkstang i spørsmål om ytterligere utvidelser av oljevirksomheten i Barentshavet.
Samtidig kan det rett og slett vaere mer krevende for miljøbevegelsen å mobilisere folkelig motstand om Barentshavet enn om Lofoten og Vesterålen. Det finnes ingen ikoniske fjell i solnedgang som mediene kan brette ut og heller ingen turistboom. Dessuten er mye allerede åpnet.
Mange støtter bransjen
Det mest sannsynlige er likevel at diskusjonen om Barentshavet vil tilta i styrke. For det første kan miljøbevegelsen sette inn flere ressurser i denne kampen. For det andre mangler det ikke på kontroverser: Iskanten, Bjørnøya og sjøfugl er noen. For det tredje kan miljøbevegelsen få drahjelp av politikere i EU. I fjor ble et (symbolsk) vedtak om totalforbud mot oljeboring i Arktis så vidt nedstemt i EU-parlamentet, etter en intens norsk lobbykampanje.
Det avgjørende blir nok folkeopinionen. Fortsatt er den generelle oppslutningen om å opprettholde oljenaeringen i Norge stor, mens det er et klart flertall imot konsekvensutredning og oljeboring i Lofoten. Spørsmålet er om oljebransjens LoVeSe-nederlag er et unntak eller et varsel om nye tider.
Oljeproduksjonen på norsk sokkel er ventet å nå en topp i 2023 for så å falle kraftig frem mot 2030. Det kan bli syretesten på hvor dypt miljøengasjementet vårt stikker.
Det å holde debatten varm så lenge har gjort at annen utbygging er gått mer under radaren