Når forskere må kjøpe ytringsfrihet

Bekymringen for fremkomsten av såkalte røvertidsskrifter i forskningen er berettiget, men Magnus Aronsen og Alexander Refsum Jensenius i Akademiet for yngre forskere bommer delvis på beskrivelsen av årsakene i sitt innlegg i Aftenposten 31. august.

Jeg er enig i at en av årsakene er at man i dag måler det som er lett å måle, f.eks. antall artikler. Dette er en følge av den planøkonomiske New Public Management-ideologien, som med rette kan betegnes som den siste sovjetstat.

Raffinering av forskning

Hovedårsaken til at vi har fått røvertidsskrifter er imidlertid fremkomsten av åpen publisering. Denne er drevet frem politisk, og retorikken har vaert at forskningen må kunne leses fritt og gratis av alle. EU-finansierte forskere er nå forpliktet til slik publisering.

Tanken er god, men er basert på den litt naive forestillingen om at forskning kun har verdi om den formidles direkte til allmennheten. Dette er naturligvis uriktig. Ingen kritiserer Equinor for ikke å selge råolje til forbrukerne. Innen forskning går publikasjoner også inn i et raffineringssystem, der originalartikler nok er noe som først og fremst leses av eksperter, i det minste sånn til daglig.

Retorikk om profitt

Aronsen og Jensenius problematiserer ikke åpen publisering, men bekymrer seg over forlagenes profitt. Dette er for enkelt. Kvalitetssikret publisering koster penger, uansett. Forskjellen på åpen eller «lukket» publisering er bare om det er leseren eller forfatteren som betaler, virksomheten kan i begge tilfeller drives av kommersielle forlag.

Med åpen publisering åpnet det seg et nytt marked som utnyttet forskere, som desperate etter å skaffe seg publikasjonspoeng nå kunne kjøpe disse med offentlige midler. Det var neppe noe aktivistene for åpen publisering hadde tenkt på, og det gjør at Aronsens og Jensenius’ retorikk om profitt ikke holder.

Innskrenker ytringsfriheten

Åpen publisering har også andre sider som kanskje ikke er helt gjennomtenkte. Viktigst er at den innskrenker ytringsfriheten til forskere som ikke har råd til å betale for publisering: De som ikke er tilknyttet institusjoner, jobber i fattige land, er pensjonister, eller ganske enkelt de mange som ikke har eksterne forskningsmidler.

Betalingen for åpen publisering blir altså enda en ting forskere må søke penger til, som kan styres av de med penger, og altså noe som minsker forskningens frihet.

Da jeg selv publiserte våre funn om såkalt muskelhukommelse, fikk dette faktisk ganske stor populaer oppmerksomhet og burde vaert publisert åpent. Men jeg synes ikke jeg kunne forsvare den store utgiften med mine hardt tiltrengte forskningsmidler, og Universitetet i Oslo kunne ikke tilby støtte. Dette er hverdagen.