Laereryrket viktigst – bare i ord

Steffen Handal hevder i tilsvar til meg at lektorene ikke har vaert lønnstapere i forhold til andre laerergrupper. Målt mot gjennomsnittlig industriarbeiderlønn tjente en lektor i 1976 naer 160 prosent, i 1996 var forholdet 120 prosent. En laererutdannet hadde samme lønnsutvikling som industriarbeideren. «Utviklingen» har fortsatt etter 2004. Lektorer har tapt i forhold til tilsvarende akademikergrupper fordi Utdanningsforbundet har hindret lektorene i Norsk Lektorlag å forhandle med Akademikerne i KS. En utdanningslønnsstraffepolitikk.

Laereryrket er det viktigste, sier politikere – og Handal. Om så, skulle lønn, yrkesautonomi og faglig etterutdanning vaere på Champions League-nivå. Det er i beste fall norsk tredjedivisjon. Og Handal vil bedre laerernes posisjon ved å «fremsnakke kvalitetssikring». Det er kaudervelsk Udir-språk.

Jeg tjener røft 75 prosent av hva andre med tilsvarende utdanning i Norge får. Bunnivå i Norden og i OECD. I Finland ville jeg hatt ca. 115 prosent, langt faerre møter, langt høyere autonomi, svaert høy status og respekt for fagligheten.

Sannsynligheten for bedring i Norge er på nivå med at mitt elskede Brann skulle nå semifinale i Champions League. Ren fiksjon og sludder i potens. leste hva kommentator Bjørgulv Braanen skrev samme dag. Han har satt seg inn i saken.

Braanen oppsummerer svaert godt hva dette handler om: «Fastpris på bøker betyr at forlagene for en viss periode bestemmer utsalgsprisen, ikke bokhandelkjedene eller andre distributører, som for eksempel Amazon eller Apple. Det bidrar for en begrenset periode til å begrense distribusjonsleddets makt til fordel for innholdsprodusentene, som i denne sammenhengen er forlagene og forfatterne. Forfatternes royaltyinntekter er også knyttet til fastprissystemet. Faste priser på bøker betyr heller ikke at prisene hverken er høye eller lave – slik mange synes å tro – de er bare faste i ett år. Det er også stor grad av enighet om at dette bidrar til å sikre bredde og kvalitet i utgivelsene, mens hard priskonkurranse fører til større konsentrasjon om bestselgerne». I Aftenpostens lederartikkel fredag 31. august hevdes det at Regjeringen foreslår å utvide fastprisperioden i bokavtalen med ett år. Det vi vil sende på høring, er ganske riktig en fastprisperiode på maksimalt ett år fra utgivelsesdato. I dag kan nye bøker ha en fastprisperiode på fem til seksten måneder. Det vi vil oppnå med den foreslåtte endringen, er å fjerne det koordinerte prisfallet på nye titler vi har i dag. Dagens ordning innebaerer at fastprisperioden må opphøre senest 1. mai etterfølgende år. Vårt forslag gjør at fastprisperiodens opphør avhenger av utgivelsesdatoen. Dette skaper mer dynamikk i markedet og styrker konkurransen mellom bokhandlene. Salgskampanjer på nyere titler spres over hele året, noe som vil vaere en fordel for forbrukerne. En mulighet for fastprisperiode på inntil 12 måneder for alle førsteutgivelser vil også gi mer likebehandling og mer forutsigbarhet for forfatterne.

Den norske litteraturpolitikken er en suksess og består av flere bestanddeler som virker sammen. Det er innkjøpsordninger, momsfritak, fastprisordning med litteraturabonnementer, skaffe- og leveringsplikt og normalkontrakt, i tillegg til stipend- og vederlagsordninger for forfatterne. Slik legger vi til rette for at det skrives, utgis, oversettes og leses et mangfold av kvalitetslitteratur her i landet. Denne Regjeringen har nedfelt i Jeløya-erklaeringen at vi ønsker å beholde fastprisordningen for bøker, men vurdere hvordan konkurransen i bokmarkedet kan bedres. Derfor vurderer vi å legge om fastprisperioden, og derfor ser vi frem til innspill fra bransjen når vi sender forslagene på høring