Dersom du ikke er politisk korrekt, blir du latterliggjort, fremmedgjort og utestengt

Kan du si at du støtter Trump? Eller ikke mener homofili er naturlig?

En av forklaringene for Vestens overveldende suksess og utvikling er demokratiet, med ytringsfriheten i sentrum. I dag er ytringsfriheten truet av det politisk korrekte diktatur.

Ytringsfrihet, vår rett til å uttrykke tanker og meninger, er historisk sett et unikt og usannsynlig samfunnstrekk, som på mirakuløst vis har greid å manifestere seg i Vesten. Og gudskjelov for det! Likevel er statistikken klar. Skandinavia, som ofte blir trukket frem som det idealistiske demokrati med mest likestilling og rikdom, har noen av de høyeste selvmord- og depresjonsratene i Vesten. Men hvorfor? Hva mer kan et menneske ønske seg enn komplett frihet til å tenke, mene og si, frihet til «å leve i sannhet» slik Ibsen så fint formulerte? Med mindre vår ytringsfrihet er blitt lenket og redusert, innenfor strenge rammer og retningslinjer, til de grader at det demokratiske Norge har begynt å dele skremmende likhetstrekk med Khomeinis tyranniske Iran.

Kneblet av politisk korrekt tau

Tenk over det selv. Hvor fri er du egentlig? Kan du annonsere på Facebook, eller til og med innenfor husets fire vegger, at du (muligens, kanskje) mener Trump gjør rett i å slå ned på ulovlig innvandring? At du tenker Brexit ikke er en så dum idé? At du ikke nødvendigvis mener homofili er naturlig? At du definerer kjønn som han og hun, i tråd med det biologiske XX/XY? Eller, Gud forby, at feminisme ikke lenger er like nødvendig og relevant i det likestilte Europa?

Du har kanskje den fysiske evnen til å uttale slike meninger, men mentalt er du bundet og kneblet av det politisk korrekte tauet. Dersom du mener noe utenfor de strenge rammene og retningslinjene av det politisk korrekte, blir du latterliggjort, fremmedgjort og utestengt. Du mister venner og familie, jobb, karriere, fremtid. Du mister liv. Du blir stemplet som rasist, høyreekstremist, mannssjåvinist, nynazist, listen er lang. Hvorfor? Fordi det er lettere å kategorisere slike mennesker og la fordommene styre istedenfor å forsøke å utforske, skjønne og forklare deres standpunkt.

Hat eller kun ukomfortabelt?

Realiteten vi lever i, er på vei mot en skremmende utvikling. Ytringsfriheten er blitt satt i lenker, noe som truer demokratiet. Noen typer hatprat, hatefulle ytringer som angriper personlige trekk, er allerede forbudt etter norsk lov og kan straffeforfølges. Problemet er: Hvem definerer hat? Hat er vanskelig å definere. For hva er for mye hat? Og hva er kun ukomfortabelt?

Bør vi forby ukomfortable og upopulaere sannheter? Hva enn du sier, kan og vil bli oppfattet som ukomfortabelt av noen dersom du snakker til et stort nok publikum. Når vi tillater sensur av språk og ytring, er det fare for at ballen ruller og situasjonen eskalerer.

Hatprat er ikke noe positivt, misforstå meg rett. Det er noe vi ønsker mindre av i samfunnet. Men hva er alternativet til hatprat? Dersom vi skal sensurere ytringsfriheten i et forsøk på å stilne hatet, risikerer vi å forverre situasjonen. Hatprat er uønsket, men det er bedre enn det voldelige og blodige alternativet. For når mennesker ikke har ytringsfrihet, når de blir fremmedgjort og fanget opp mot et hjørne, vil de flekke tenner. Vi vil ende opp med en fatal motreaksjon, slik vi har vaert vitne til så altfor mye opp gjennom historien. Og historien har som regel en tendens til å gjenta seg.