Er en mye enklere film enn Poppes
slik pårørende etter 22. juli har fryktet. I form ligger den naermere et sobert dokudrama.
22 July er basert på Åsne Seierstads En av oss, men er ikke i naerheten av å vaere en gjengivelse av boken. Greengrass har tatt sine egne valg og plukket ut sine hovedpersoner. En av dem er terroristen. Den andre er Viljar Hansen, en av de overlevende som ble svaert alvorlig skadet.
Greengrass starter filmen på gården hvor Behring Breivik laget bomben som tok livet av åtte mennesker i Regjeringskvartalet. Dette kryssklippes med glade ungdommer som ankommer Utøya.
Regissøren vil favne om mye, noe som gjør historien til tider kaotisk. Han vil fortelle om både ofrene, politikerne, høyreekstremisme og terroristen. Kanskje burde han valgt et hovedfokus.
Sobert
Du får se eksplosjonen i Regjeringskvartalet, uten at den er spesielt spekulativt beskrevet. Men når skytingen på Utøya starter, har ikke Greengrass de samme skruplene som Poppe. Han viser oss klart og tydelig hvordan Breivik plukker opp sine våpen og plaffer ned uskyldige barn.
Selvfølgelig er det ubehagelig. Det skal det vaere.
Beskriver denne sekvensen grusomhetene og frykten som utspant seg mens angrepet pågikk? Overhodet ikke. Greengrass observerer, han er tilbakeholden og beveger seg ikke under huden på redselen. Skytesekvensen er kort. Ja, du ser blod og du får se naerbilder av skuddsår, men regissøren utbroderer ikke.
Dette er ikke en actionpreget skyteorgie og oppleves ikke som spekulativ. Den er nødvendig for å gi mening til alt som skjer etterpå – for det er her Greengrass har lagt sitt hovedfokus.
Det vil alltid vaere for tidlig
Man kan godt mene at det er for tidlig å lage dramafilmer om 22. juli. Det betyr ikke at man ikke skal gjøre det.
Etter andre verdenskrig tok det ikke lang tid før filmene kom. Mange filmer er glemt nå, men noen, som The Best Years of Our Lives (1946), står igjen som en påminnelse om hva krig gjør med oss.
Film er et sterkt medium, og kan vaere med på å tolke og analysere hendelsene. Kanskje ikke for de naert involverte og pårørende. For dem tror jeg ikke Greengrass’ film vil gi så mye.
22 july kan vaere en måte for de av oss som ikke var direkte involvert i tragedien til ikke å glemme.
Engelsk dialog
Det er mye som fungerer godt i 22 july. Det nøkterne filmspråket og det dokumentariske preget er et godt og usentimentalt grep.
Andre elementer er snåle. Alle skuespillerne er norske, men dialogen er på engelsk. Det må ha vaert hemmende for skuespillerne, men var kanskje nødvendig for at regissøren skulle skjønne hva som skjedde under innspillingen.
Spesielt i starten av filmen oppleves språket som fremmedgjørende. Heldigvis går det seg til.
Fremstillingen av Behring Breivik vil provosere
Så er det fremstillingen av Anders Behring Breivik. Når vi ser bilder av den virkelige terroristen fra rettssalen, ser vi et monster. Høy, blond, iskald, ondskapsfull. Greengrass har valgt en annen tilnaerming som nok vil provosere mange.
Danielsen Lie spiller ham nyansert. Det er et mørke her vi bare aner konturene av. Sekvensen fra politiavhørene, hvor gjerningsmannen sitter og drikker cola og spiser pizza etter å ha drept 77 mennesker, er skremmende god. Det er ikke slik vi vil se ham. Vi vil se en Hannibal Lecter slik, ikke en av oss.
Tolkningen av terroristen som noe annet enn djevelen selv gjør 22 july til en bedre og mer problematisk film.
Danielsen Lie overspiller ikke. Han fremstår som en blanding av iskald og stakkarslig. Skal vi synes synd på ham? Ha sympati? Nei, men kanskje burde Greengrass vaert klarere i sin skildring av terroristen.
Det virker som om regissøren selv også har problemer med å forstå motivasjonskraften og hatet som lå bak terroren. 22 july gjør deg ikke klokere på hva som egentlig foregikk inne i hodet hans.
Holder avstand til ødeleggelser
Filmens andre hovedsynsvinkel er Viljar, hans familie og broren som kom fysisk uskadet fra øya.
Her kommer det litt følelser og menneskelighet inn i skildringene. Samspillet mellom den skadede Viljar og broren Torje er sterke, men også her holder Greengrass tilbake og skyr det sentimentale.
Ulempen med regissørens dokumentariske stil er at intensiteten forsvinner. Filmen er på grensen til for kjølig. De enorme ødeleggelsene og psykiske senskadene som ofrene fortsatt lider av, holdes på avstand.
Det gjør 22 July til en enklere film å se enn Poppes Utøya, og sistnevnte gjorde derfor et langt sterkere inntrykk.