Kritiker tar selvkritikk
Høstutstillingen står for døren. Det er lang tradisjon for å latterliggjøre den.
Det nye i år er at kunstneren og kunstkritikeren Tommy Olsson i Klassekampen tar et dramatisk, naermest drepende oppgjør med sin egen nedrakking av utstillingen gjennom en årrekke.
«I forbindelse med noen svaert kritiske tekster om Statens kunstutstilling, også kjent som Høstutstillingen, publisert i 2006 og 2007, kom jeg i skade for å gå veldig hardt ut mot en jente som passet på trappen under en pressevisning. Det var direkte ufint, og jeg har vaert lei meg for det i flere år.
Jeg tar selvkritikk på dette.»
I årene som fulgte, ble Olsson rutinemessig oppringt av journalister som ville ha «nye og siterbare spydigheter» om Høstutstillingen.
«Selv om dette relativt omgående ble en daff rutine, leverte jeg varene hver eneste høst», skriver Olsson.
«Jeg tar selvkritikk på dette.»
Uheldig, synes han, var det også at han så sent som i fjor «tviholdt på meningen om at Høstutstillingen var en dinosaur i akutt behov for dødshjelp, som bestandig var den samme og bestandig ute av takt med sin samtid. Dette til tross for at jeg allerede året før hadde merket meg at noe skurret, og saktens burde ha reflektert over at min opprinnelige kritikk var over ti år gammel.»
Olsson ser nå at han sov i timen i flere år. Så ikke hvordan utstillingen forandret seg,
«Ikke fordi jeg er en elitistisk liten fitte, men fordi jeg har holdningene til en. Jeg vet det er galt, men akkurat det gidder jeg ikke ta selvkritikk på her og nå.»