Utestengelse løser ingenting

HVORDAN KAN MAN mest effektivt forhindre ytringer som sårer eller oppleves truende for enkeltmennesker eller grupper?

For noen er svaret å nekte dem som ytrer, en plattform. For andre er spørsmålet galt stilt.

Spørsmålet er blitt aktuelt i en no platforming-debatt i Klassekampen. Avisen arrangerte debatt under Arendalsuka, og inviterte et panel der blant andre Resett-redaktør Helge Lurås deltok. Det har utløst kritikk fra dem som mener at Klassekampen dermed bidrar til å legitimere Resett og holdningene de finner der. Rasismebeskyldningene sitter løst.

No platforming oppsto som begrep i amerikanske og britiske studentmiljøer. Der er det hyppig debatt mellom dem som mener at enkelte personer og organisasjoner må utestenges fra deres arenaer fordi de har meninger som regnes som rasistiske eller intolerante, og dem som mener en slik holdning i seg selv snevrer inn debatten.

FORKJEMPERNE for no platforming argumenterer ikke for ytringsforbud. De vil bare ikke ha visse ytringer i sin naerhet, på «sine» plattformer. De mener at debatten ikke kommer videre ved hjelp av disse ytringene, og regner det som misforstått ytringsidealisme å invitere dem inn. Her er det mye som kan utfordres. Det grunnleggende er imidlertid å avvise sammenhengen mellom å vise frem og å legitimere. Det er ikke det samme. At det ikke er en selvfølge, ble synlig i Sverige fredag. Der tok allmennkringkasteren Sveriges Television avstand fra en ytring fra lederne i Sverigedemokraterna, Jimmy Åkesson, etter partilederdebatten.

Også Aftenposten anklages med jevne mellomrom for å legitimere ytringer gjennom å publisere dem. Hadde det vaert en vanntett sammenheng, ville vi vaert talerør for mye forskjellig. Men det er ikke vår oppgave. Det er derimot en oppgave å vise frem meningsmangfold og ulike måter å se verden på. Akkurat nå er det viktigere enn noen gang at de etablerte mediene utgjør en motvekt til en stadig mer fragmentert samfunnsdebatt.

DEBATTEN berører ytringsfrihetens kjerne. Der finnes det et relativt stort innslag av ubehag. Samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali beskriver både frykten og ubehaget knyttet til egen deltagelse i en artikkel i Morgenbladet. Hun utsettes for omfattende hets. Hennes erfaring er en påminnelse om det åpenbare: En god redaktør dyrker skillet mellom motargumenter og hets, og det siste må lukes bort.

Et godt ytringsklima er en evig og pågående dugnad. Hets må avvises og redigeres bort, og flere må ta ansvar for å gripe inn når de ser det. Men

no platforming kommer aldri til å bli et godt svar på samfunnsproblemer som rasisme og hets. Slike problemer forsvinner ikke selv om noen av oss slipper å møte det på våre plattformer, i vår virkelighet. Tvert imot.

Også Aftenposten anklages med jevne mellomrom for å legitimere ytringer gjennom å publisere dem