På rømmen fra CIA
skal det vare så lenge vi orker å se på. Dermed er all tidsbegrensing borte, og tittelen er Condor.
Stanser terror – blir syndebukk
På samme måte som 1975-filmen traff tidsånden post-Watergate midt i solar plexus, går Condor rett inn i en rekke ubehagelige aktuelle temaer.
Programmereren Joe Turner (Max Irons) har laget et program CIA bruker for å identifisere potensielle terrorister i Midtøsten, men organisasjonen tar det i bruk på hjemmebane for å overvåke borgere.
Programmet blir en suksess da et terrorangrep mot en fotballstadion stanses, men da Turner kommer tilbake til kontoret, er alle hans 11 kolleger drept. Han skjønner fort at han skal pekes ut som gjerningsmann og drepes, og resten av sesongen går med på å nøste opp i «den dype staten», CIA og Turners egen fortid.
Med en onkel på topp i CIA, et forestående terrorangrep og en svoger med en kule i brystet, er både følelser og vanskelige analyser i spill.
En nødvendig dose paranoia
«Sometimes you have to do the wrong thing. In order to avoid ha- ving to do the worst thing later», sier Joe Turners onkel tankefullt tidlig i sesongen.
Så enkelt kan seriens moralske kvaler oppsummeres, og Condor tar disse diskusjonene med seg selv. Serien er riktig så god når den spiller på overvåking av borgere og etterretningens rolle i en moderne, politisert verden.
Det som fremsto som skummel science fiction i Tony Scotts Will Smith-thriller Enemy of the State (1998) – satellittovervåking, sporing, samling av informasjon om våre bevegelser – er i dag navet i appene som dominerer telefonene våre.
Condor treffer spikeren på hodet når den spør hvordan denne informasjonen skal forvaltes. Som Redford-filmen injiserer serien også en nødvendig dose paranoia, og i Turners rømmende figur vokser den episode for episode.
Hyller 70-tallets noiathriller
De ti episodene er dog altfor mye, og midtveis lurer man på om ikke CIA og terroristene snart skal komme til poenget.
Der 24 – som man kan sammenligne serien med – rullet ut cliffhangers ved hvert gatehjørne, forsøker Condor med vekslende hell å vaere mer stillegående og filosofisk.
Sannsynligvis tas dette grepet for å hylle 70-tallets noiathriller mer enn 2000-tallets action, men gjennom ti episoder lykkes taktikken bare noenlunde.
Seriens respektfulle nikk til originalfilmen er dog veldig effektive, som da leiemorderen Joubert – her en ung, kvinnelig israelsk agent i stedet for Max von Sydows frakkemann, lovende spilt av palestinske Leem Lubany – forteller Turner hva som er viktig for henne:
«Jeg bryr meg ikke så mye om hvorfor. Jeg tenker mer på ting som når, av og til hvor og alltid hvor mye.»
Scenen er blant sesongens fineste: et stille øyeblikk i en hektisk episode, og et tydelig tegn på at Condor har mye å hente i grenselandet mellom terroraction og spionfilosofi.