God journalistikk, svak diktning fra Patti Smith
(i England) og Albert Camus’ originalmanuskripter, høytidelig overrakt av eksistensialistens datter.
Et stort og romantisk tema
Bare noen øyeblikk nyter hun likevel helt og holdent slike opplevelser, før hun kastes tilbake til sin egen, etterlengtede kreativitet.
Dette er da hennes store og romantiske tema: inspirasjonens magi, rett og slett. Slikt kunne lett ha blitt svulstig eller svermerisk, men det er nede blant de konkrete ting den avgjørende kraften finnes.
Om Mapplethorpe skrev hun i sin tid at han «elska arbeidet sitt, og han elska tinga sine», som han «fylte […] med den heilage seksuelle krafta si, både i kunsten og livet».
«Ugudeleg og guddommeleg»
Om å skrive åpner med ordene:
«Inspirasjon er den uventa storleiken, musa som angrep i den skjulte timen. Pilane flyr, ein er ikkje klar over at ein er treft, og at ein haer av ikkje-relaterte katalysatorar i løyndom har slutta seg saman for å danne eit eige system, som gir ein sitringar av en ulaekjeleg sjukdom […] ugudeleg og guddommeleg på same tid.»
Smith søker den kunstneriske besettelse og den dypere autentisitet. Hva slags kunst dette måtte føre til, er et sekundaert spørsmål. Men hun viser at det frigjorte geni på ensom jakt etter sannhet, rettferdighet og skjønnhet stadig er en mer tiltalende figur enn ideologikritikerne og myteknuserne, som de siste hundre år har gjort sitt beste for å skyte den ned.
Nakent, kvinnelig og eget
Det er midt i denne uhelbredelige sykdommen vi helst vil møte henne; det er der hun må vaere, i «rytmen utanfor», som hun også kaller det.
Aller tydeligst forstår vi vel denne hellige inspirasjonen når vi vender tilbake til 1975 og albumet Horses. Der har vi den selvdefinerende og selvtransformerende «Gloria», aggressivt stjålet fra Van Morrison og omskapt til noe helt ut nakent, kvinnelig og eget. Og vi har den sørgende «Elegie», det avsluttende sporet som viser hvilken følsom vokalist Smith virkelig kunne vaere. Poetikk – laere om diktekunsten – pleide å vaere en stolt sjanger. Tradisjonen ble grunnlagt av Aristoteles og har bølget frem og tilbake gjennom hele litteraturhistorien. Poetikken fikk et oppsving i Skandinavia senest på 1990-tallet, med toneangivende utgivelser av danske forfattere som Pia Tafdrup og Søren Ulrik Thomsen.
To nye bokserier knytter an til sjangeren: I USA har Yale University invitert forfattere til å reflektere over egen praksis under overskriften «Hvorfor jeg skriver». Patti Smith og Karl Ove Knausgård utgjør første pulje. Begge bøkene er nå oversatt til norsk, Knausgård av Forlaget Oktober, som har inkludert Uforvarende i sin egen bokserie Lese, skrive.
Vurdert som poetikk, er det en svak utgivelse. Knausgård holder seg stort sett til et potpurri av kjente og kjaere motiver fra forfatterskapet. Han skriver om forholdet til faren, skamfølelse, studietiden, alle skrivesperrene. Han gjentar sine tolkninger av viktige verker av Borges, Hamsun og Mykle.
Småplukk fra Min kamp
Det er saerlig femte bind av Min kamp som resirkuleres, for der ligger historien om hvordan Knausgård ble forfatter.
Skjønt, han gjør noen små variasjoner. Nå heter det at han «brente manuset i peisen» etter at vennen Espen Stueland hadde lest og kritisert et tidlig romanutkast. I Min kamp endte det i søppelkorgen. I begge bøkene inkluderer Knausgård en episode fra Praha, der han tror den respektinngytende vennen mediterer i en kirke. «Nei, jeg sovna visst», sier Stueland.
Episoden er malplassert i Uforvarende og tyder på at Knausgård har lave ambisjoner med denne boken. Kanskje er det for mye forventet