Knausgård sampler seg selv

at den skal vaere en slags moderne poetikk med prinsipielle refleksjoner om diktekunsten. Hvis jeg vender på det, og leser Uforvarende som et slentrende essay, så opplever jeg at Knausgård skaper gjensynsglede og er en god forteller av sine egne best of.

Egentlig en anti-poetikk?

Det hjelper også å lese Uforvarende som en anti-poetikk på den måten at forfatteren avsverger enhver laeresetning om skrivekunsten. «For meg er all skriving blind og intuitiv, enten funker det eller så funker det ikke», heter det. Forfatterens mange skrivesperrer i yngre år mener han var utslag av et tillaert og tvungent syn på litteraer kvalitet.

Store deler av essayet handler om dette motsetningsforholdet mellom to forskjellige opplevelser av litteraturen: «én innlevelsesbasert, følelsesorientert og naiv, én mer cerebral, språkorientert og sofistikert.» Det løsner først når Knausgård skjønner at dagboken er den sjangeren han egentlig føler størst naerhet til.

Pinnsvin som tusler og tasler

Tittelen Uforvarende viser til den samme troen på impulser. I et fint sidespor sammenligner han den kunstneriske skapelsesprosessen med en åpen form for venting. Slik han kan sitte urørlig i hagen og vente på to pinnsvin, for å oppleve «den langsomme tuslingen og taslingen deres», slik mener Knausgård at også romanen blir til.

Skrivingen må vaere drevet av inspirasjon og åpenhet – ikke tenkning og avanserte idealer. Det er et klassisk motsetningspar, men Knausgård formulerer det med selvstendighet.

Interessant nok viser Uforvarende også hvilke begrensninger den intuitive skrivingen har. Det er lite som tilsier at inspirasjonen stadig bringer noe nytt, snarere har den erfarne kunstneren et visst repertoar som settes i sving. Hva som kommer uforvarende er ikke tilfeldig; derfor skriver man den samme teksten på nytt, med variasjoner. Eller den samme livshistorien. Det er dit Karl Ove Knausgård er kommet nå, i hvert fall i høstens utgivelse.