En usedvanlig krigshistorie

utført de mest avskyvekkende handlinger?

Stranger får mye ut av denne historien, ja, i store deler er boken et vart og bevegende familieportrett. På overraskende tilforlatelig vis er dessuten Leksikon om lys og mørke en roman som har funnet sin form ved hjelp av en leksikalsk struktur:

«A / A for anklagen. / A for avhøret. / A for arrestasjonen. […]» «B / B for bande. / B for bygning. / B for Bandeklosteret, den beryktede villaen som ligger på en bakketopp like utenfor bykjernen av Trondheim, i Jonsvannsveien 46.»

Problematisk

Bildet av Henry Rinnan, som boken vier like mye oppmerksomhet som familiehistorien, er det på den andre siden grunn til å stille spørsmål ved. Å ha som eksplisitt utgangspunkt at man vil forstå og forsvare en så negativt belastet biografisk person (hør for eksempel på intervjuet med forfatteren i podkasten NRK Bok), kan lett oppfattes som en form for godhetstyranni.

Jeg ser selvsagt poenget med å la Rinnan fremstå som et menneske, og ikke et monster, men med det følger et moralsk ansvar. Fortsatt lever det folk som direkte eller indirekte har fått kjenne konsekvensene av dobbeltagentens handlinger.

Spørsmålet om hva som er fakta, og hva som er fiksjon, blir dessuten akutt i boken.

Hvor begynner fiksjonen?

For å tenke litt høyt: Kan det vaere slik at det er lettere å hengi seg til biografiske romaner når de handler om positive eller heroisk anlagte personer? At spørsmålet om hvor fiksjonen begynner og slutter, liksom spiller mindre rolle i denne typen bøker enn i dem som forteller om utøvere av reell historisk ondskap?

Den naere familiehistorien får altså et ømt og innsiktsfullt uttrykk hos Stranger, men uansett hvor viktig det er å forstå raseriet til unge menn som på en eller annen måte står utenfor, har jeg vondt for å svelge den lojale fremstillingen som blir Rinnan til del i Leksikon om lys og mørke.