Død, dop og skistjerner

Holt har tydelig en høne å plukke med skipamper generelt og det nye norske skiforbundet, «Skiløperforbundet» spesielt, som ikke trår støttende til når utøverne havner i trøbbel, og samtidig surrer med kvitteringsrot og baelmer dyre viner. Virkelighetskrim kan vi kanskje kalle det. En med stor innflytelse i Skiløperforeningen, Sølve Bang, håner de frivillige i idretten: «– Tror du Crystal Palace er bygget på vaffelpenger? … Tror du det er frivillighet som har gjort det mulig for NSF å vokse til disse høyder?»

Karakterene til Holt er ganske gode, men flere steder belemres de med faktatunge replikker som dreper ektheten deres – et vanlig problem i plotbasert krim. Holt har også en forkjaerlighet for motsetninger. «Her kunne hun bare ikke bo. Hun måtte bo her.» Grepet er forslitt og bikker noen steder over i det ufrivillig komiske:

«Selma svarte ikke, og satte opp farten. Uten å gjøre det.»

Et morsomt grep er når Falck snakker advokatsk – at folk «adlyder» i stedet for å bare vaere enige, for eksempel. Og når en gaupe blir øyenvitne til en «ulykke», og tolker den ut fra sin dyrekunnskap, blir det veldig fint.

Forvirrende grøss

Innimellom de vanlige kapitlene i boken kommer manusfragmenter som fremstår som ubegripelige for denne leseren. Scener fra et torturrom er like forvirrende – dog har de en grøsserkvalitet som funker.

Alt gir mening når man når slutten, men bokens forløsning og siste sluttspurt får ikke pulsen til å rase. Da kan man heller se på ski.