Kjaerligheten til reality-TV!

Noe nytt har skjedd i livet mitt. Jeg har funnet kjaerligheten.

Reality 1: Begge programmene interesserer meg på hver sin måte. Jeg ser på Ex on the beach av samme grunn som at jeg ser på dokumentarer om seriemordere og fortsatt er Facebookvenn med folk jeg gikk på ungdomsskolen med. Det fascinerer meg at det finnes mennesker som er sånn. Reality 2: Love Island derimot, appellerer til den delen av meg som liker å se samme romantiske komedie 15 ganger. Eller å spille The Sims. Jeg vil bare se relaterbare mennesker bli forelsket, ligge sammen, få barn og så dø en forvirrende død i et rom uten en dør, eller et basseng uten en stige.

Reality 5: Love island episode 6:

Reality 8: Men så fikk de ikke slått av lyset. Reality 10: Hvem skulle trodd at å se mennesker simpelthen bare eksistere i Syden kunne bli en av mine fremste interesser? Ikke jeg. Men sånn er det blitt. Reality 3: For dere som ikke har sett noen av programmene: Ex on the beach er som en gjeng drita fulle blodtørstige sexhyener fanget i en bunkers sammen, og Love Island er som en harmonisk sekt der de som ligner mest på hverandre, finner sammen og snakker om å «connecte». For å illustrere poenget: Love Island episode 1:

Reality 6: Ex on the beach episode 6: Reality 9: Så de endte opp med å IKKE ligge sammen likevel!

Jeg var selvfølgelig overbevist om at dette utelukkende var Josteins feil.