Lang dags ferd mot fall
«Det er nesten litt eksotisk», sier skuespiller Gisken Armand i en av de mange promotrailere for Byggmester Solness. Etter mange år med postmoderne oppsetninger, setter Nationaltheatret nå opp en versjon der de følger Ibsens tekst og teaterform. Den franske regissøren og teatersjefen Stéphane Braunschweig har spesialisert seg på slike rene og teksttro oppsetninger, og på Nationaltheatret har han også scenografien.
Et arkitektkontor fra vår egen tid, der et stort, tomt vindu bryter naturalismen (bildet til venstre på siden). Senere skal det vise seg at det hele er en dreiescene, og at vinduet er enden av en trakt. En slags vei mot himmelen, der byggmesteren kan vandre mot toppen av tårnet mens han snakker til sin Gud.
Høres det melodramatisk ut? Joa, det er det også. Men heldigvis er Braunschweigs Byggmester Solness mer enn melodrama.
Groupien det raknet for
Når Byggmester Solness kommer inn på scenen i Mads Ousdals skikkelse, ser han helt forrykt ut. Gele i håret, spytt i munnviken, vill i blikket. Salen begynner å le høflig når han puster og peser inn i nakken på sin regnskapsfører Kaja Fosli (Rebekka Jynge). Er fallerte menn bare blitt til latter etter snart ett år med #metoo?
Ousdal går ut av komedien når Hilde Wangel dukker opp i scenografiens enorme vindu. Mariann Hole spiller ingen forelsket ungjente. Hun er en person med en misjon. Kanskje en groupie det har raknet for ett sted på veien. Kanskje en kvinne som er ute etter en konfrontasjon.
Mine tanker går til David Harrowers samtidsdrama Blackbird, om Una som skal konfrontere sin overgriper. Jeg vet jo at Byggmester Solness ikke skal den veien, men Mariann Hole lar alle muligheter vaere åpne.
For å si det kort: Det er Mariann Hole som er det mest spennende med denne oppsetningen. Det er hennes Hilde Wangel som drar stykket inn i en slags samtid.
Regissøren kaller stykket «Ibsens psykiske thriller» og skriver i programmet at det er ordene som « ... gir oss koden til å trenge inn i skikkelsenes intense indre liv». Han har holdt seg til dette grepet. Mellom Hilde Wangel og Halvard Solness er det ingen egentlig intimitet. Det er Solness som sparrer sine indre demoner med Wangel, og hans interesse for henne er mest som et speil på seg selv. Hennes ønske om å vaere en «rovfugl», ser ikke ut til å bry byggmesteren i nevneverdig grad.
Mariann Hole spiller henne lyttende og søkende, men med en økende skuffelse. Denne byggmesteren hun drømte om, han er kanskje bare et vanlig menneske? I likhet med Hedda Gabler får hun isteden et nytt livsprosjekt: Hun vil ha makt over et annet menneske, selv om det måtte ende i døden.
Godt håndverk, ikke så interessant
Byggmester Solness kunne blitt spilt som en slik dødsdans for to, og slik blitt den psykiske thrilleren vi blir lovet i programmet. Nå må vi isteden gjennom mange sider tekst for å komme til poenget. Eirik Stubø gjorde i sin tid stor suksess med å skrelle vekk tekst og karakterer fra Ibsen, slik at thrillerelementene kom frem. Braunschweig ser imidlertid ut til å ha det samme forholdet til Ibsen som Hilde Wangel har til Halvard Solness i stykkets første scener: Han er mer en beundrer enn en motpart.
Det er ikke bare negativt og ikke bare kjedelig. De mange tolkningsmulighetene fra Ibsen blir løftet frem for publikum, slik at vi selv kan ta stilling til hva vi egentlig ser på scenen. Hver en akt, hvert et ord, blir fremført med en inderlighet og aerlighet.
Det er en kunst i seg selv, men veldig interessant teater er det ikke.
Spilles til 20. november.