Sjarmerende Beatles-hyllest: 60-tallsnostalgi yeah, yeah, yeah
Ved første øyekast er Chat Noirgruppen en pussig miks. Det var ikke umiddelbart opplagt at Bjarte Hjelmeland, Inger Lise Rypdal, Jørn Hoel, Lise Karlsnes og Atle Pettersen skulle passe sammen i Beatles-universet, men Johan Osuldsens regi henter frem det beste og mest personlige i hver og en.
De fem leverer minst et glansnummer hver: Jørns Hoel med sine grus-belagte stemmebånd i Joe Cocker-versjonen av «With a Little Help from My Friends», Bjarte Hjelmelands inderlige «The Long and Winding Road» og lengselsfulle «I Want to Hold Your Hand», Atle Pettersens poetiske «Let it Be» til eget klaverakkompagnement, Inger Lise Rypdals vakre «Something» og Lise Karlsnes’ rocka «Helter Skelter».
Herrelaget smelter damene i salen med kombinasjonen av «Blackbird» og «Yesterday» til Jørns kassegitar. Den gjensidige respekten artistene og musikerne mellom, skaper en varm stemning som saerlig i balladene finner gjenklang i publikum. Gjenkjennelsens hemmelighet!
Stilikoner
I ti korte år (1960–1970) eksisterte The Beatles som gruppe. I tilbakeblikk er det ufattelig kort i forhold til deres varige betydning både musikalsk og som stilikoner, og enda mer når man tenker over at deres samtidige, The Rolling Stones, fortsatt herjer på listene.
Hyllesten her består i et utvalg på 46 sanger (av tilsammen mer enn 200 favoritter), inndelt i 18 stort sett kronologiske undergrupper, som Tidlige hits, Psykedelia, Krig/Fred, Funky Beatles.
Kronologien viser den oppsiktsvekkende musikalske utviklingen de fire Liverpool-ungdommene gjennomgikk fra «she loves you, yeah yeah yeah» til for eksempel «The Long and Winding Road». De var pionérer innen mange stiler, fra ballade til country, fra raga til symfonisk rock. «Helter Skelter» anses i dag som den første heavy rock-låten, og psykedelia-musikken oppsto til de grader i The Beatles noe guru- og ruspåvirkede hjerner.
Derfra gikk den videre til andre kulturuttrykk, fra kunst og mote til tapet, og impulsene visualiseres her i Kristin Bøyesens videodesign.
Spesiell Beatles-klang
Det som med hell kunne tas ut er «Beat for Beatles»-nummeret. Siden publikum allerede halvsynger hele tiden, ville et allsangnummer til gjort seg.
Hans Einar Apellands arrangementer er klart hans egne, samtidig som den spesielle Beatlesklangen i stor grad er beholdt i musikernes fine spill – aldri overstyrt. Cårejånnis kostymer er antydende mer enn overdådige, og det kler showet godt.