Nei, Norges fredsinnsats i Colombia er ingen suksess
Så lenge resultatet er det vi ser i dag, spiller det liten rolle om intensjonene har vaert de beste eller om de som har sittet i UDs forhandlingsteam har vaert aldri så flinke.
6. august publiserte jeg en kronikk i Aftenposten hvor jeg mente at fredsprosessen i Colombia har brutt sammen og at norsk fredsmegling har en betydelig del av skylden for dette. Jeg har fått seks svar i mediene, til og med en offisiell uttalelse fra Regjeringen som mener at mine påstander faller på sin egen urimelighet. Jeg kan ikke svare på alt, men jeg kan svare på det viktigste.
Norges ansvar
Det viktigste ubesvarte spørsmålet i min kronikk er: Hva var alternativet til å forhandle om fred? Ville det vaert bedre å la krigen fortsette? Nei, jeg støttet forhandlingene, men mener det var en katastrofal feil å likebehandle FARC med Regjeringen. FARC er så hatet i Colombia at en president som forhandler med geriljaen som en likeverdig part, ender opp med å tape sin legitimitet og evnen til å regjere. Fra 1982 til 2016 har det vaert treforhandlinger med FARC hvor dette har skjedd hver gang.
Norge har ikke ansvaret for at tre colombianske presidenter har valgt å forhandle med FARC. Det var Juan Manuel Santos som valgte å gå inn i forhandlinger med FARC, og det var hans naermeste medarbeidere som i hovedsak utformet strategien for fredsprosessen. Norges ansvar ligger i at den norske tilnaermingen automatisk behandler geriljaen likt med staten. FARC er ingen «part» i konflikten. FARC-lederne representerer ingen andre enn seg selv og slett ikke 50 prosent av folket i Colombia. Topartsmodellen har en innebygd logikk som setter den politiske prosessen inn i et spor som man senere ikke greier å bryte. Dette har jeg sett to ganger i Colombia og én gang i Sudan.
Måtte ikke svare for sine forbrytelser
Resultatet ble en fredsavtale som ga FARC-lederne politisk deltagelse uten først å måtte svare for sine forbrytelser. Flertallet av colombianerne stemte nei i en folkeavstemning om fred. 60 prosent av velgerne satt hjemme i den viktigste folkeavstemningen i landets historie. For å bygge fred er man avhengig av en aktiv støtte i befolkningen. Det sier seg selv at det er naermest umulig å skape fred i Colombia med 20 prosent reell støtte i befolkningen.
Så lenge det finnes narkotika, vil det alltid finnes private haerer i Colombia i de områdene hvor narkotikaen produseres og eksporteres. Konflikten i Colombia ligner lite på krig i tradisjonell forstand. Å snakke om krig og fred i Colombia blir naermest et spørsmål om hvilken merkelapp man skal sette på drap som har å gjøre med illegale økonomier. Når det er sagt, har antallet drap i Colombia gått ned helt siden Alvaro Uribe ble president: fra 28.777 drap i 2002 til 11.718 drap i 2017.
Mafiaverdenen
Det man også skal vaere klar over, er at fredsforhandlinger i Colombia foregår på to plan. Det ene er det som skjer på overflaten og som fører frem til selve avtalen, slik den står skrevet. Dette er hva diplomatene ser og forskerne skriver om. I Colombia er det imidlertid slik at det før og etter en fredsavtale undertegnes, foregår en parallell prosess i «mafiaverdenen». Territorier med narkotika, penger og våpen fordeles mellom gamle og nye ledere. Deler av organisasjonen holdes hemmelig, andre bryter ut og narkotikatrafikken fortsetter. Nye konstellasjoner oppstår, og tomrommet etter ett narkotikakartell fylles fort opp av et annet, med drap som konsekvens. I prosessen med AUC, paraplyorganisasjonen for paramilitaere grupper, så vi dette tydelig. Selv om jeg ikke har hele overblikket, er det åpenbart at det samme har skjedd med FARC.
Jeg deltok i prosessen med de paramilitaere. Mye av det som ble gjort i den prosessen, burde ha vaert gjort annerledes. AUC var, i likhet med FARC, et narkotikakartell med en politisk fasade, hvis ledere har titusener av liv på samvittigheten. Fredsforhandlinger handler om å sitte til bords med massemordere, slik jeg har gjort. Den eneste grunnen til å forhandle, er at det er nødvendig for å redde liv. Som representant for verdenssamfunnet sa vi (OAS) klart fra til AUC at vi ikke kom til å behandle en illegal vaepnet gruppe som likeverdige med staten. De paramilitaere lederne protesterte kraftig, men til slutt måtte de gi seg.
AUC sto helt alene mot regjeringen og det internasjonale samfunnet. De hadde ikke noe valg. Hadde noe lignende vaert mulig med FARC? Grunnlaget for fredsprosessen var at FARC hadde lidd militaert nederlag. Lederne var gamle og slitne og trengte en utvei. Jeg tror FARC ville ha gitt etter for politisk og militaert press hvis verdenssamfunnet hadde stått sammen med Colombias regjering, men jeg kan ta feil.
Konsekvensene er utelatt
Norge har en stor politisk interesse i å innkassere sin rolle i Colombia som en suksess. Norad har evaluert Norges innsats i Colombia og konkluderer med at satsingen har vaert vellykket. Det mest interessante i evalueringen er det som ikke står der. Konsekvensene av fredsavtalen i Colombia er ikke tatt med i evalueringen, det er ikke relevant for Norad og UD. Det norske diplomatiet har aldri handlet om Colombia, men om Norges posisjon internasjonalt. Man kan ikke kalle norsk innsats i Colombia for en suksess så lenge resultatet er det vi ser i dag. Da spiller det liten rolle om intensjonene har vaert de beste eller om de som har sittet i UDs forhandlingsteam har vaert aldri så flinke.
Tron Ljødal (f. 1974) er utdannet statsviter ved Universidad Javeriana i Colombia. Arbeidet som analytiker for Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS), hadde en sentral rolle i demobiliseringen av de paramilitaere i Colombia og har fulgt ulike fredsprosesser i landet gjennom 18 år. Tidligere rådgiver i Utenriksdepartementet. Arbeider i dag som strategisk analytiker i politiet.