Fattigdomslykke? Virkelig?
Fattigdom er et økende samfunnsproblem i Norge som ikke bør romantiseres og forveksles med ønsket om å leve under simple kår. I Aftenpostens intervju med forfatteren Martin Nygaard 17. august ble det likevel gitt uttrykk for at fattigdom kan vaere veien til lykke.
Det virker som at Nygaard ikke vet hva fattigdom er. For selv om han har en inntekt som regnes som å vaere på fattigdomsgrensen, bor han komfortabelt på Oslos vestkant, med en formue på 9,4 millioner kroner.
Tar man turen til andre siden av Oslo, vil man møte folk som virkelig lever under simple kår, uten at de selv ønsker det. En rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet ved Oslo Met viser at 60 prosent av barn fra området Grønland lever i fattigdom, helt ufrivillig. Dette preger ikke bare deres sosiale liv, med tanke på fritidsaktiviteter flere ikke har råd til, men også skoleresultatene, som ligger under gjennomsnittet.
Det er et luksusproblem å synes, som Nygaard, at det er deilig ikke å bruke penger. En rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at 10,3 prosent av alle barn i Norge tilhører husholdninger som lever på fattigdomsgrensen. Jeg tviler sterkt på at det er fattigdommen som gjør disse barna og deres familier lykkelige.
Det blir ikke lettere å løse fattigdomsproblemet om man ikke ser på det som det alvorlige samfunnsproblemet som det faktisk er. For bydelene i Oslo med høyest fattigdom preges også av mer kriminalitet og skole-dropouts – og det baerer hverken preg av lykke eller glede.