«Hans totale tilstedevaerelse suger alle blikk til seg»
Toralv Maurstad (91) som Peer Gynt:
Henrik Ibsen Det Norske Teatret, Hovedscenen I rollene; Toralv Maurstad, Svein Tindberg, Ingrid Jørgensen Dragland, Sara Khorami, Jan Grønli, Geir Kvarme, Paul-Ottar Haga, Pål Christian Eggen, Karl- Vidar Lende, med flere.
Regi: Erik Ulfsby. Nynorsk oversettelse: Jon Fosse. Omarbeidet av: Carl Morten Amundsen og Erik Ulfsby. Scenografi: Arne Nøst. Kostymedesign: Ingrid Nylander. Lysdesign: Torkel Skjaerven. Videodesign: Reidar Richardsen. Koreograf: Belinda Braza. Komponist: Mitja Vrhovnik Smrekar. Dramaturg: Carl Morten Amundsen I Erik Ulfsbys fjerde Peer Gynt på få år utspiller Peers liv seg i tilbakeblikk, ukronologisk og glimtvis, slik Grieg-fraser fra «Solveigs sang» eller «Åses død» dukker opp i brokker og svinner inn igjen i Mitja Vrhovnik Smrekars atmosfaeriske lydbilder.
Det er som når en plutselig duft eller lyd eller et ukjent ansikt maner frem det glemte fra ingenting. Peer – i Toralv Maurstads mesterlig nedtonte skildring – er vendt hjem, fallert og bitter, og møter mot sin vilje gamle minner. De utfyller bildet av en egoist og fordrukken kujon, en som svikter når det gjelder, som misbruker alle sjanser livet har gitt ham. Han har vaert seg selv nok.
Gjennom Knappestøperens stedighet tvinges den gamle Peer til å se innover i seg selv. Det er ikke noe vakkert syn som møter ham der. Det hender han uvilkårlig snur seg bort i avsky og skygge av skam, litt anger også, som når han minnes tankene han ikke har tenkt og sangene han ikke har sunget.
Total tilstedevaerelse
Denne Peer Gynt arter seg mye som en dialog mellom Peer og Knappestøperen. En rolle Svein Tindberg er helt på innsiden av, og som i holdning, ro, høflighet og til og med litt humor, viser sin uomgjengelighet. Han befinner seg et sted i Peer og er ikke til å komme utenom, i motsetning til Bøygen – en gestalt som i Niklas Gundersens plastiske skikkelse og Belinda Brazas koreografi stadig går i oppløsning.
Gjennom denne dialogen, og omgitt av syv andre Peer Gynter i forskjellige faser av livet, oppnår Peer uvillig og gradvis en smertefull selvinnsikt. Hvert erindringsbilde etser seg som en ny fure inn i Toralv Maurstads ansikt. Den snart 92 år gamle skuespilleren er mesterlig her. Han er på scenen hele tiden, og hans totale tilstedevaerelse suger alle blikk til seg. Hvert ord og hver tanke oppstår i ham der og da, hver pause er fylt til randen, synbar i ansikt og kropp, mens han lytter og ser etter en eneste formildende omstendighet.
Herlig scenografi
Samspillet med Tindberg er usigelig vakkert og omsorgsfullt, ingenting forhastet. Arne Nøsts scenografi rommer mange trapper, i hovedsak i en stor bue som kan deles i to, vris og vendes i alle retninger. Videodesignen omskaper den til Rondeslott og ørken, dårekiste og Hegstadtun, fossefall og skipsforlis. Lysdesignen har rollen som fargespill. Skuespillernes hvite fritidsromdrakter males i hele fargespekteret, og Den grønnkledde er et øyeblikk en salamander som kommer rett ut gjennom trappen.
I Erik Ulfsbys rene og skarpe regi og Carl Morten Amundsens dramaturgi står essensen, selve den nedstrippede kjernen av Peer igjen – den han ikke finner når han skreller løken.
Essensen
Enda en gang oppdager Ulfsby nye dybder og ny horisont i dette engang «uspillelige» Ibsen-verket. Men dette er også en Peer Gynt for viderekomne. Litt forhåndskunnskap er å anbefale. Slutten, der Peer og barnet Peer går hånd i hånd, er usedvanlig annerledes, gripende og meningstung. Kanskje fordi Maurstad selv er gammel, men kanskje heller fordi Ulfsby/Amundsen har skapt en Peer Gynt for evigheten. Denne må videooverføres, helst til hele verden.
Peer Gynt spilles til 12. desember.