Krass diagnose på vår tid
Kristin Auestad Danielsen Scene 3, Det Norske Teatret, i samarbeid med Dramatikkens hus.
I rollene: Kaia Varjord, Hilde Olausson, Svein Roger Karlsen, Ellen Birgitte Winther, Kyrre Hellum og Thomas Bipin Olsen. Regi og scenografi: Victoria Meirik. Videodesign: Ivar Smedstad. Sliten. Det er en slags diagnose på oss alle, enten vi kjenner det i ryggen, i nakken, som ekstra kilo over magen eller som våkne timer når vi egentlig skulle sovet. Hva gjør oss så slitne? Så matte og apatiske av selve livet?
I Kristin Auestad Danielsens nye teaterstykke Vår vesle flytter Mari (Kaia Varjord) hjem til foreldrene etter en ferdigstilt master i kunsthistorie Göteborg. 29-åringen kommer hjem som en hjelpeløs fugl, mens foreldrene sitter matte i husets annenetasje. De betaler datterens inkassobrev og gir henne alt hun peker på, enten det er egen bil, avokado til frokost eller de dyreste aprikosene på helsekostbutikken.
Men noe er galt i kjelleretasjen: Datteren begynner å lukte vondt.
Modig satire
Vår vesle er ikke egentlig et familiedrama. Det er mer en slags diagnose på vår tid, der hele den navnløse bygda blir dissekert i scenelyset. Vi har elektrikeren Håvard (Kyrre Hellum), som en gang var bygdas kjekkeste. Nå drives han mot den mystiske kunsthistorikeren som flyttet hjem, samtidig som han er overveldet av kjaerlighet til kona Karen (Ellen Birgitte Winther).
Hun var en av de overlevende fra Utøya og kom hjem som en slags krigshelt. Hun blir offensiv lokalpolitiker, tobarnsmor og aspirerende stortingsrepresentant. Karens overlevelsesevne blir subtilt satt opp mot Maris evige søndag i kjellerstuen.
Bygdeideologien
Det høres banalt ut. Det er det på ingen måte. Både teaterstykket Vår vesle, romanen med samme navn og Victoria Meiriks iscenesettelse er rik på nyanser og detaljer.
Maris depresjon blir satt i relieff. Lider hun også av en generell selvopptatthet? Foreldrene, som er så rause med visakortet, er de smålige som medmennesker? Den driftige Karen, drives hun av sosialdemokratisk ideologi eller egne ambisjoner?
Vår vesle er en fortelling der enkeltpersonene er feilbarlige, store ambisjoner er syndens frukt og samholdet i bygda er selve frelsen. Slik sett er dette en perfekt fortelling for Det Norske Teatret.
Alt skjer i en bil
Likevel må det ha vaert vanskelig for Victoria Meirik å ta dette til scenen. Historien kretser rundt Mari, men hun er ingen egentlig hovedperson. Hun blir bare sett gjennom de andre karakterenes blikk. Dessuten er det krevende å få depresjon til å leve som scenekunst. Men Meirik får det til på lille Scene 3.
Hun har plassert en gammel boble i midten av scenerommet og lar denne bilen vaere stedet der alt skjer. Den er et bilde på Maris isolasjon, den er et høyst virkelig transportmiddel, og den er en scene for høst, mørke, regn og intimitet. På bakskjermen ruller bilder fra vestlandsk landskap over skjermen. Vi er i Olje-Norges ytterste utkant, der et kamera er på stadig gjennomreise selv om livene i bygda står stille. Det er en fin kontrast.
Stereotyper som lever
I starten synes jeg Hilde Olausson og Svein Roger Karlsen går for langt ut i parodien som foreldreparet. Men etter hvert får de litt stereotypiske tolkningene nye rom. Foreldreparet blir gripende, og Kaia Varjord bygger frem en både fascinerende og irriterende karakter.
Den driftige Karen virker dypt ulykkelig i Ellen Birgitte Winthers skikkelse, mens Kyrre Hellums elektriker er et bankende hjerte i denne oppsetningen. Troverdig, kåt, menneskelig og morsom.
Det er i det hele tatt mange grunner til å se dette stykket. En av dem er at du, dessverre, vil kjenne deg igjen.
Vår vesle spilles til 18. oktober.