Fornekter kunnskap om foster

I Aftenposten 2. september skriver jeg om overlevelsesraten for fostre som fødes etter 23 og 24 uker og deres evne til bevissthet og til å føle smerte. Dette er relevant i forbindelse med forslaget om å forlenge abortgrensen til 24 uker. I et svar 7. september mener Johanne Sundby, Mette Løkeland og Madeleine Schultz at jeg er ufølsom overfor sårbare kvinner, fordi jeg referer til en jordmors opplevelser med et abortert foster. «18-ukeren» gispet i nesten en time.

Abortnemnd kan vaere en styrke

Innleggsforfatterne burde imidlertid ta inn over seg at foreldre til svaert for tidlig fødte barn blir såret av deres synspunkter. Prematurforeningen skriver at de vil kjempe med nebb og klør mot en utvidelse av abortgrensen. Kunnskap er en baerebjelke i et liberalt demokrati. Kunnskapsfornektelse om hva et foster ved 18 og 24 uker er, hindrer en skikkelig debatt.

Sundby, Løkeland og Schultz mener at kvinner som søker om senabort, ofte føler det nedverdigende å møte en nemnd, men de underslår at mange kvinner kan føle det som en styrke. Professor og overlege i kvinnesykdommer, Anne Eskild, sier i et intervju med Vårt Land 6. september at det finnes lite forskning om abortnemndene. Vi vet svaert lite om hvordan kvinner opplever å møte en nemnd, og om hvorfor kvinner ønsker å avslutte svangerskapet. Ifølge Eskild kan vanskelige økonomiske forhold vaere en viktig årsak. «Det er bare en masse mennesker som mener en masse ting om den pågående abortdebatten», sier hun.

Respekt og omsorg viktig

Sundby og medskribenter forenkler derfor situasjonen. Det er faglig svakt når de kun nevner ett enkelt tilfelles møte med abortnemnda og ett svaert alvorlig eksempel på et foster med skade. Det er ikke betryggende at disse tre ikke ønsker en øvre grense for abort. Én ting er jeg imidlertid enig med dem i: Kvinner som tar abort skal behandles med respekt og omsorg. Men det kan ikke bety at offentligheten skal bli fratatt muligheten til kunnskap om de viktige spørsmål dagens abortdebatt dreier seg om.