Seksualitetsundervisningen er for dårlig. Vi har ikke tid til å vente på nye laereplaner fra 2020.
Ungdom etterlyser samtaler om risiko, relasjoner og dømmekraft.
Det mangler ikke på eksempler på barn som har opplevd at intime bilder eller filmer av dem er blitt spredt videre av jevnaldrende de har stolt på. Det er heller ikke mangel på kronikker om temaet. Som barneombud er jeg opptatt av at vi løfter problemstillingen ut av debattspaltene og inn på arenaene der barn og unge er.
Forebygging er ekstra viktig ved lovbrudd begått av barn mot barn. Vi må prøve å hindre at krenkelsene skjer, både av hensyn til det fornaermede barnet, men også av hensyn til den unge som har brutt loven. Konsekvensene av lovbruddet kan følge begge resten av livet. Som ved de fleste andre straffbare handlinger, er det naivt å tro at en trussel om straff alene vil kunne redusere antall lovbrudd.
Arbeid med forebygging må gjøres systematisk og kontinuerlig. På arenaene der barn er.
I Jeløya-plattformen slår Regjeringen fast at de skal bedre seksualundervisningen. Nå er det tid for handling. Vi har ikke tid til å vente til nye laereplaner er på plass fra høsten 2020.
Må prioriteres i statsbudsjettet
I Sverige har regjeringen innsett at det er nødvendig med målrettet innsats mot seksuelle krenkelser.
Derfor har de satt av 50 millioner kroner til forebyggende og kompetansehevende tiltak. Slik skal de styrke skolens seksualitetsopplaering og arbeidet mot krenkende behandling.
Jeg forventer at Regjeringen i Norge har lignende planer.
Hos Barneombudet har vi snakket med over 200 ungdommer om seksuelle krenkelser. De etterlyste bedre opplaering og trygge voksne å snakke med. Ungdommene fortalte om lite, og til dels svaert mangelfull, seksualitetsundervisning. Opplaeringen fra barnehage til videregående dekket ikke behovene deres. Både innhold og form var feil.
De laerte mer om det tekniske enn om grenser og etterlyste samtaler om risiko, relasjoner og dømmekraft.
Ungdommen var også opptatt av straff. En del hadde fått med seg rettssakene der unge hadde blitt dømt for billeddeling. Men mange sa de ikke visste hvor grensene for det straffbare gikk. De ville vite mer om lovverket, og hvilke konsekvenser deling kunne ha, for både dem som krenkes og dem som krenker.
Vi må lytte til ungdommene. De ber om voksne med god kompetanse til å snakke om seksualitet. Det koster penger.
For barn og unge er nett og mobil en sentral del av deres hverdag. Der har de relasjoner og sosiale aktiviteter. Men bruken stiller store krav til digital kompetanse og dømmekraft. Vi må derfor sørge for at de får den opplaeringen de trenger, for selv å bruke nett og mobil på en god måte.
Ingen er født med god dømmekraft
Skolen kan ikke ta ansvaret alene. Ungdommen etterlyste trygge voksne på alle arenaer. Vi foreldre må snakke med barna om bruk av nett og mobil, grensesetting, gode og dårlige relasjoner, og hva barna må gjøre om noe ubehagelig skjer.
Vi må øve på å snakke om det som er nytt og ofte vanskelig for mange voksne å forstå. Øve på ikke å gå i skyttergraven. I stedet kan vi oppfordre barna til refleksjon:
«Hva får man igjen for å sende nakenbilder av seg selv?»
«Hvilken risiko tar man ved å dele slike bilder?»
«Hvorfor er det straffbart å sende andres bilder videre?»
Det er viktig at unge tør å gå til noen voksne når noe ubehagelig skjer. Dette er en vanskelig samtale for dem. De er redde for hvilke reaksjoner de vil møte og står derfor ofte lenge alene med problemene.
Det bekjemper vi gjennom åpenhet og kunnskap. I både skole og hjem.