Avkolonisering til besvaer

I Uviten skriver Nina Kristiansen, Atle Fretheim, Marit Simonsen og Simen Gaure hver uke om det de mener er dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk.

Gamle forestillinger om koblinger mellom tenkning, etnisitet og hudfarge kommer til uttrykk igjen på de mest overraskende steder.

I sommer, etter å ha lest avisene, kom jeg til å tenke på Moira von Wright, som i 1998 undersøkte laerebøker i fysikk for svensk grunnskole og gymnas. Det munnet ut i en rapport hvor vi kunne lese: «Forestillingen om vitenskapelig tenknings overlegne posisjon rimer dårlig med likestillingsog demokrati-idealer». Og dessuten det langt mer dramatiske at for å få en kjønnsnøytral fysikk, må en del av det vitenskapelige kunnskapsinnholdet i fysikkfaget fjernes. Rapporten foreslo at jenter ikke passet inn i fysikkfaget, som hadde eksempler fra teknikk og naturvitenskap, mannlige domener. Sagt på en annen måte, jenter liker ikke fysikk, så da må man forandre fysikkfaget. Heldigvis er ikke lenger von Wrights rapport anbefalt lesestoff, den var et gufs fra en annen tid.

«Provinsiell logikk»

Det er andre tider nå. Jeg kom til å tenke på von Wrights rapport da Ida R. Birkvad fra Fredsforskningsinstituttet (PRIO) fremholdt overfor Klassekampen 28. juli at ideer om universell sannhet, altså kunnskap som er uavhengig av personen som utvikler den, kun er ett av veldig mange perspektiver på vitenskap, og at «mannlig, vestlig, hvit logikk» er provinsiell.

Det er en lignende holdning som von Wrights om at vitenskapen er tilpasset en spesiell gruppe, men nå trekkes det inn hudfarge og etnisitet også. Ikke for kvotering og representativitet, men fordi perspektivene på vitenskapelig metode visstnok er avhengig av hudfarge og etnisitet. Jeg synes ikke forestillinger om hudfargens innvirkning på tenkning passer seg, man havner i selskap med de ufyseligste ideer fra tidligere århundrer.

Forfattere av matematikk

Foranledningen til at disse kjønns- og fargeoverlegningene kom til overflaten, var at PRIO arbeider med noe de kaller «avkolonisering» av universitetene. Det er en kampanje for å få inn tenkemåter fra forskjellige kjønn og hudfarger. Jeg kan med glede bekjenne at som matematiker kjenner jeg stort sett ikke slike personlige detaljer om forfattere av matematikk. Det er vanligvis et etternavn som Bourbaki eller Noether, eller kanskje det er to, som RungeKutta, eller langt som Chandrasekharan, uten at noen bryr seg om bakgrunnen til folk, bare om det de har skrevet. Jeg håper denne «avkoloniseringen» holder seg unna matematikk, det blir for vanskelig å finne ut av.

Men det er interessant, dette at det skal finnes så mange sannheter, avhengig av hvem man er. Birkvad har disse forestillingene felles med presidenten ute i havet, med sine alternative fakta og allehånde sannheter, så en helt ny idé er det ikke.

«Gjelder ikke for meg»

Med hver vår sannhet får vi svaert lite å streve med og mot. Det blir ikke lenger noe felles å finne ut av, all diskusjon stopper ved «argumentet gjelder ikke for meg». Jeg tror vi kommer bedre ut av det hvis vi begrenser oss til å ha forskjellige normative verdier, forskjellige fremgangsmåter, metoder, modeller og teorier. Så får logikken vaere i fred, måtte den vaere svart, rosa eller brun.

Dessuten bør avkoloniseringsfolkene vaere litt forsiktige med å pådytte oss andre sin egen nyoppdagede sannhet, den er nok ikke så universell som de liker å tro.

Jeg håper denne «avkoloniseringen» holder seg unna matematikk, det blir for vanskelig å finne ut av.